I anledning dagens dato, la oss først anerkjenne noen av de mest geniale aprilsspøkene i historien.
- 1. april 1957 fortalte BBC fjernsyn at spaghettitrærne i Sveits blomstret veldig fint i år, og masse seere ringte inn for tips om hvordan de kunne dyrke sine egne.
- I 1962 hadde Sverige som Norge bare en TV-kanal og alle sendinger var i svart-hvitt. 1. april det året kunne lederen for kanalens tekniske avdeling fortelle at en måte å fremkalle farger på skjermen var å strekke ei nylonstrømpebukse over skjermen. Flere tusen seere gikk rett på limpinnen.
- 1. april 1915 fløy en fransk pilot over en tysk militærleir og droppet det som tilsynelatende var en bombe midt i en folkeklynge. Alle de tyske soldatene hoppet i dekning eller sprang for livet. Når bomben etter hvert viste seg å være fryktelig stille våget noen tøffinger seg frem. På bakken lå en ganske stor fotball, og i den var det knyttet et snøre med en lapp hvor det sto «aprilsnarr».
Alle disse aprilsspøkene blekner likevel i forhold til en mann som levde livet sitt som om hver dag var 1. april.
Engelskmannen Horace de Vere Cole sto i en folksom gate med et målebånd i hendene. Han studerte antrekkene og kroppsspråkene på de forbipasserende, lette etter akkurat den riktige, litt besteborgeerlige og selvhøytidelige typen. Det perfekte offer. Han så seg ut en stram herre med bowlerhatt og sammenrullet paraply, stoppet vedkommende og la frem forespørselen sin. Han fortalte at han var landmåler og trengte litt hjelp et lite øyeblikk, det var bare snakk om å holde enden på målebåndet mens han utførte målingene. Paraplymannen fikk en ende å holde i og beskjed om å stå helt stille.
De Vere Cole tok resten av båndet med seg rundt hjørnet. Der stoppet han enda en mann som han anså å være av samme lynne og personlighet som den andre. Han fortalte også denne mannen at han trengte hjelp med en oppmåling, og ga ham den andre enden. Deretter lurte han seg unna og satte seg på en pub i nærheten med utsikt mot begivenhetene. Med et barnslig smil om munnen iakttok han de to mennene som sto på hver sin side av hushjørnet på andre siden av gata. 10 minutter gikk. De Vere Cole hadde ikke engang rørt ølet, bare stirret fascinert ut gjennom vinduet. Da de to endelig luktet lunta og gikk mot hverandre braket de sammen i vill krangel. De Vere Cole lo og klappet i hendene av de to dresskledde mennene med røde ansikter som brølte mot hverandre og knapt klarte å holde seg fra håndgemeng.
Datoen var ikke en gang i nærheten av 1. april og det fantes ikke noen skjulte kamera noen steder i nærheten. Alle som kjente ham visste at spøker av dette slaget var hverdagskost fra Horace de Vere Cole. Hele verden eksisterte bare for å være ufrivillig underholdning for ham selv og vennene hans, selv om vennene selvfølgelig også måtte regne med å bli lurt av og til, som da han arrangerte en gedigen fest og bare inviterte folk med etternavn som sluttet på «bottom», som Winterbottom og Ramsbottom. Vennene tilhørte stort sett den intellektuelle eliten med diktere, akademikere og politikere. Svogeren hans var den fremadstormende politikeren Neville Chamberlaine, som senere klarte å bli statsminister på tross av assosiasjonen med verdens største spøkefugl, en mann som hadde for vane å gå rundt med en ku-spene hengende ut av buksesmekken når han gikk på byen.
I anledning sin bryllupsreise til Venezia i 1919 sørget han for å spre hestemøkk rundt om på Markusplassen. Markusplassen ligger forresten på en øy hvor det aldri har gått en eneste hest. En annen gang sto de Vere Cole på et gatehjørne og delte ut gratis teaterbilletter til alle de mest skalla mennene han kunne se. Først når salen var fylt ble det tydelig at de blanke issene i salen formet bokstaver. De Vere Cole hadde nemlig kjøpt plassbilletter til seter som til sammen formet stygge ord. Fra galleriet satt han nok og kniste mer av sin egen oppfinnsomhet enn av selve teaterstykket.
Spøkene sparket både oppover og nedover, og ingen var trygge.  De Vere Cole hadde en slående likhet med den sittende statsministeren, Ramsay Macdonald, og utnyttet dette ved flere anledninger. Han utga seg for å være statsministeren på flere politiske møter hvor han belærte arbeiderne om farene ved sosialisme og oppfordret dem til å begynne å jobbe mer og kreve mindre penger. En annen gang utfordret ham en ung Tory-representant til kappløp med 10 sekunders forsprang. Idet den unge politikeren sprang avgårde ropte de Vere Cole: «Politi! Stans tyven!» Mens han hadde lagt frem veddemålet hadde han nemlig også lurt klokka si ned i den andres mannens lomme.
En gang i studietiden utga Horace de Vere Cole med venner seg for å være sultanen av Zanzibar med følge. Han hadde lest i avisene at monarken var på statsbesøk, og gikk straks til anskaffelse av løsskjegg og turban. Eller, med tanke på hvem det er snakk om hadde han sannsynligvis flere løsskjegg og turbaner liggende fra før.
Et lite følge med vennen Adrian Stephen som sultan og Vere Cole som oversetter, begge med løsskjegg og skokrem i ansiktet og iført tradisjonelle indiske plagg, fikk en mottakelse på stasjonen som var en sultan verdig, og omvisning på blant annet universitetet hvor Vere Cole selv jobbet. En eneste gang var de i fare for å bli avslørt, da en eldre dame ved språkfakultetet plutselig ville snakke med sultanen på hans eget morsmål. Snarrådige de Vere Cole reddet fort situasjonen ved å fortelle at sultanen ikke kunne tilsnakkes av en kvinne med mindre hun gikk med på å bli en del av haremet hans. Kvinnen trakk seg snarlig vekk fra det skjeggete følget med uforrettet sak.
Horace de Vere Cole var naturlig nok svært fornøyd med denne spøken, og i 1910 gjentok han suksessen i det som for ettertid er hans mest kjente og dokumenterte skøyerstrek. Denne gangen var det et følge på 6 personer som fikk audiens på den britiske marinens stolthet, slagskipet «HMS Dreadnaught». De Vere Cole selv spilte denne gang representant fra utenriksdepartementet som nervøst viste rundt keiseren av Abyssinia med følge. Stephen var også denne gangen med på laget, i rollen som oversetter, i tillegg til keiseren med entourage. Det er verdt å nevne at søsteren til Adrian Stephen også spilte en av de skjeggete prinsene i følget. Hvorfor? Fordi søsteren hans var den senere ganske kjente dikteren og forfatteren Virginia Woolf. I 1910 spankulerte altså Virginia Woolf rundt på et av marinens skip iført løsskjegg og med skosverte i ansiktet og ropte «Bunga! Bunga!» når hun fikk se de store kanonene. På dette viset gikk det lille følget rundt på dekk og snakket tøyse-swahili iblandet gebrokne gloser av latin og tungetale mens høytstående marineoffiserer bukket dypt. Først flere uker senere ble spøken avslørt.
De Vere Cole fortsatte i samme tralten frem til sin død i 1936. Trass i masse motgang i livet, med to mislykkede ekteskap og personlig økonomisk ruin kunne han helt til det siste ikke dy seg for å bruke hver tilgjengelige mulighet til en liten practical joke, som å fortelle et arbeidslag at de hadde fått ordre om å grave et digert hull midt i Piccadilly Circus. Hullet tok flere uker å få fyllt igjen da spøken omsider ble oppdaget.
Tags: 1900-tallet, 1910-tallet, 1920-tallet, Aprilsnarr, avføring, eksentriker, løsskjegg, Marine, Storbritannia
Liten kommentar!
Siden jeg ikke har funnet ut om det går an å legge inn bildetekster i WordPress ennå: På bildet er Virginia Woolf helt til venstre og Horace de Vere Cole helt til høyre.