No more mr. nice guy

av Enok Moe

Edgar Allan Poe var en av tidenes viktigste og mest innflytelsesrike forfattere, men er nesten like kjent for sitt privatliv, preget av tragedie og rusproblemer. Det er ikke tvil om at han hadde et tøft liv, men store deler av de anerkjente sannhetene om Poe er faktisk bare fri diktning og ren svertekampanje. Som Batman har Jokeren hadde Poe en erkefiende for livet, men i dette tilfellet endte Jokeren opp med å skrive ettermælet til Batman.

Poes forfatterskap preges av mørke, dystre fortellinger og dikt sentrert rundt temaer som de fleste helst vil la være å tenke på. I flere av disse fortellingene, som Poe selv omtalte som «groteske arabesker», møter vi hovedpersoner nedsyltet i depresjon, dødsangst, skyldfølelse, fattigdom og rusproblemer. Det er ikke helt unaturlig å mistenke forfatteren for å tillegge disse figurene karaktertrekk fra sin egen personlighet, og det hjelper ikke akkurat på inntrykket av Poe at han så ut slik:

Det er nesten umulig å lese «Berenice» eller «Den svarte katten» og ikke se for seg at hovedpersonen ser ut nøyaktig som forfatterportrettet på baksiden av boka. En blek, mørkhåret og spinkel svartkledd mann med høy panne, pistrete bart og poser under øynene. Det hjelper heller ikke at det er masse mystikk knyttet rundt de siste levedagene, dødsfallet og graven til Poe, men det er en helt annen historie.

Edgar Poe ble født i 1809 og hadde knapt lært seg å gå oppreist før mora hadde dødd og faren hadde forlatt ham. Mellomnavnet Allan fikk han etter fosterfamilien som tok vare på den foreldreløse. Edgar fikk en god utdanning, men droppet ut av universitetet etter et år da han ikke lenger hadde råd til studiene. Fosterfaren var velstående nok, men stoppet utbetalingene i 1827 da studiepengene stort sett gikk til å betale spillegjeld. Da Edgar 8 år senere slo seg ned hos tanten sin i Baltimore hadde han allerede rukket å verve seg og bli førtidsdimmitert ut av den amerikanske hæren, blitt uvenner med fosterfaren, droppet ut av militærskole og vært redaktør for et litterært magasin i et par uker og sparket for å drikke på jobben. Han giftet seg med sin 13 år gamle kusine Virginia Clemm samme år.

I 1941 møtte han for første gang pastor Rufus Wilmot Griswold, skribent, dikter og redaktør med visjon om å gi ut Amerikas mest omfattende diktantologi. De to holdt en vennskapelig fasade i alle sosiale sammenhenger, men mye tyder på at de allerede fra første møte var ganske mistroiske til hverandre. Poe var en forsiktig og jordnær mann som aldri helt passet inn i det overfladiske sosietetmiljøet og hadde en skeptisk tilnærming til alle de overlegne dilettantene. For ham var Griswold en overlegen snobb og en middelmådig dikter født med sølvskje i munnen som fløt på sitt sosiale nettverk fremfor å jobbe seg frem. Griswold så derimot på Poe som en lurvete umoralsk bondetamp som på tross av et visst litterært talent ikke hadde grunnlag til å bedømme kvalitet i andres diktning. For som kritiker var Poe kjent for å være nådeløs.

Da Poes kjære Virginia ble tuberkuløs i 1942 begynte Poe å drikke mer enn noensinne, og mistet redaktørstillingen i Graham’s magazine. Selvfølgelig var det Griswold som tok over. I et brev til en venn skriver Poe: «Jeg bærer ikke nag til hverken hr. Graham eller hr. Griswold – men har heller ikke særlig respekt for noen av dem.»

Griswolds hjertebarn var antologien «The Poets and poetry of America», en ambisiøs samling som tok mål på seg å bli den beste og mest omfattende noensinne. Poe var selvfølgelig en av bidragsyterne, men var svært uenig i utvalget som ellers var gjort. I Poes øyne var mange middelmådige og uviktige poeter inkludert og mange gode utelatt. I et av sine private brev omtaler han Grimswolds verk som et «helt forkastelig humbug». Uvitende om dette betalte Griswold Poe for å skrive en offisiell anmeldelse av verket. Poes anmeldelse var generelt positiv, men han trakk frem i en bisetning at noen lovende poeter dessverre ikke hadde funnet plass på boksidene. Griswold, som hadde betalt honoraret/bestikkelsen til Poe og forventet en udelt positiv anmeldelse, hang seg veldig opp i denne ene kommentaren. Han ventet lenge med å trykke den, men bestemte seg til slutt for å publisere hele anmeldelsen fordi han ikke unnet Poe den seieren det ville vært hvis han hadde nektet å trykke det.

Selv om de fortsatt ga uttrykk for å være venner ovenfor offentligheten skulle nå forholdet mellom de to bare bli verre. En mer brutalt ærlig anmeldelse av «Poets…» kom på trykk i 1943. Her fikk Griswald virkelig passet sitt påskrevet i lange avsnitt av typen: «Hva vil bli hans sjebne? Fortrengt av alle untatt de han har forsmådd og fornærmet vil han synke inn i glemselen, uten noen gjenblivende landemerker til å fortelle at han noensinne har eksistert; og hvis han blir nevnt i ettertiden vil han bli omtalt som den utro tjeneren som misbrukte sin tillit». Selv om skribenten her var anonym satt det ikke langt inne for Griswold å mistenke en viss liten blek sørstatsdikter med bart. Det har i ettertid vist seg at forfatteren var Poes venn Henry Hirst, og det er nok ikke usannsynlig at de to har snakket en del sammen om Griswold.

Poe var heller ikke fremmed for å si hva han mente om Griswold og boka hans når han følte seg trygg på at pastoren ikke hørte noe. Blant annet i løpet av tre års omfattende foredragsturneer rundt om i USA, og i sine egne noveller.

I 1845 ga Griswold ut en ny antologi, denne gangen med noveller, og igjen var det utenkelig å gi ut et sånt verk uten å ha med selveste Edgar Allan Poe. Stridsøksene ble begravd, om ikke særlig dypt, men rundt den samme tiden forelsket begge de to kamphanene seg i en ung dikterinne ved navn Franny Osgood og i løpet av kort tid var hanskene av igjen.

Slik fortsatte disse to voksne mennene å kjekle og skule frem til Poe døde i 1849. Dagen etter bisettelsen sto et minneord i avisen med signaturen «Ludwig». De første to linjene var som følger: «Edgar Allan Poe er død. Han døde i Baltimore dagen før i går. Nyheten vil sjokkere mange, men få vil sørge.» Videre forteller Ludwig om den talentfulle forfatteren som hadde «Få eller ingen venner» og som «vandret gatelangs, i galskap eller depresjon, mens leppene formet knapt hørbare besvergelser». Griswold ble avslørt som mannen bak pseudonymet Ludwig, og noen av Poes venner publiserte protester mot løgnene, men skaden var allerede skjedd.

Som om ikke minneordet var nok, sørget det neste leddet i Griswolds hevn deretter for å sverte ryktet til Poe for mange år fremover og dessuten tjene gode penger på hans åndsverk. Griswold klarte nemlig å lure Poes sørgende og fattige tante Maria Poe Clemm til å tro at han selv var Edgar Allan Poes beste venn og arving, og fikk dermed overlevert rettighetene til alle Poes verker for en slikk og ingenting og originalmanuskripter verdt tusenvis av dollar.

Griswold ga ut Poes samlede verker i 1850, men var langt fra tilfreds med å bare ha eneretten på Poes åndsverk og ta mot pengene som egentlig skulle ha tilfalt dikterens familie. Samlingen inneholdt nemlig en biografi om Poe, skrevet av Griswold selv. Her bygde han videre på løgnene fra Ludwig-minneordet, og tilførte dessuten mye mer. I følge Griswold var Poe ikke bare alkoholiker, han var også narkoman. Poe ble ikke dimmitert fra hæren, han desserterte. Grunnen til at Poe ikke returnerte til universitetet var at han var utvist for ustyrlig oppførsel. Griswold beskyldte Poe for utpressing, for å ha løyet om utgivelsen av sin første diktsamling i 1827 og for masse andre injurierende detaljer.

Samtidig skrøt han i samme tekst uhemmet Poes litterære verker. Han fremstilte dermed seg selv som en tilhenger av Poe. Han gikk så langt i disse løgnene at han faktisk til og med fabrikerte flere brev han visstnok skulle ha fått fra Poe hvor det kom tydelig frem at Griswold var hans beste venn og største velgjører. Alt for å øke troverdigheten til sladderhistoriene sine.

Det hjalp ikke uansett hvor mye Poes egentlige venner forsøkte å tilbakevise løgnene. Griswold ga ut boksamlingen i nye store opplag frem til han selv døde sju år senere. Det verste er at det var først i 1875 at det kom ut en annen Poe-biografi. I 25 år var altså Griswolds oppspinn den eneste tilgjengelige kildelitteraturen og dermed den offisielle livshistorien til Edgar Allan Poe, og hans fremstilling farger fortsatt manges oppfatning av forfatteren via senere biografer med mer tabloidsans enn kildekritikk.

Om det skal finnes et lyspunkt til slutt er det at Edgar Allan Poe nå i ettertid regnes som en av tidenes største forfattere, mens Henry Hirst altså fikk rett i sin spådom angående Griswolds ettermæle:«Fortrengt av alle untatt de han har forsmådd og fornærmet vil han synke inn i glemselen, uten noen gjenblivende landemerker til å fortelle at han noensinne har eksistert; og hvis han blir nevnt i ettertiden vil han bli omtalt som den utro tjeneren som misbrukte sin tillit».

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 12 + 8 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)