Opportunities (Let’s Make Lots of Money)

av Enok Moe

Det er ikke et ukjent fenomen i dag at en karriere kan fortsette i mange år etter døden, for eksempel alle popmusikere som døde relativt unge og deretter satte salgsrekorder eller ledere som reddet bedriften fra konkurs gjennom livsforsikringsutbetalingen. Forskjellen på disse og Elmer McCurdy er at sistnevnte egentlig ikke klarte å oppnå noe som helst mens han levde.

Elmer McCurdys siste lovlydige jobb var nok som soldat fra 1907 til 1910. Tre dager etter dimittering fra hæren var han allerede igang med sin kriminelle løpebane da han sammen med en kompis ble arrestert og dømt for besittelse av innbruddsredskap. McCurdy hadde store planer om å slå seg frem som beryktet kjeltring, men dessverre skortet det nok litt på evnene.

På denne tiden var jernbanen fremdeles det viktigste transportmidlet og ofte brukt til å frakte verdisaker og penger, som en følge av dette hadde de siste femti årene mange banditter spesialisert seg på å rane tog. Inspirert av legendariske skurker som Jesse James, Butch Cassidy, Bill Doolin og Dalton-brødrene var det for McCurdy ingen tvil om at et vellykket togrøveri garantert ville bringe inn uante rikdommer og en plass i historiebøkene.

McCurdy-bandens drøm om raske penger ble ofte stanset av uhell, og desto oftere av skurkenes egen udugelighet. Ved et av de mer vellykkede kuppene kapret de et tog som inneholdt $4000 i sølvmynter. Alt gikk etter planen fram til det siste hinderet: Safen pengene lå i. Siden de ikke hadde kombinasjonen til låsen ble løsningen å bruke nitroglyserin til å sprenge døren av hengslene. En aldri så liten feilberegning i mengden sprengstoff gjorde dessverre byttet om til klumper av smeltet sølv som hang fast både inne i safen, men også langs tak, vegger og gulv i hele godsvogna safen sto i. Ved hjelp av en ildrake fikk de skrapt løs rundt en tidel av det edle metallet før de hev seg på hesteryggen og rømte åstedet.

I et annet brekk forsøkte McCurdy og en kollega å rane en bank, nok en gang med hjelp av store mengder sprengstoff. Eksplosjonen slengte den ytterste døra fra pengeskapet gjennom hele bankhvelvet og slo til og med hvelvdøren av hengslene. Da røyken og støvet hadde lagt seg så de to ranerne til sin forskrekkelse at den innerste døra på pengeskapet fremdeles satt på. McCurdy rakk ikke engang å tenne på den neste sprengladningen før kompanjongen tipset ham om at det massive smellet ikke hadde gått ubemerket hen. Lys hadde blitt tent i hele byen, og det var nok bare snakk om minutter før noen kom for å undersøke hvor bråket kom fra. Nok en gang måtte McCurdy raske sammen et stakkarslig utbytte og kaste seg til hest.

Men McCurdy ga ikke opp, og tok straks fatt på å planlegge neste togrøveri. Toget som kjørte ut statlig betaling til lokale urinvånere skulle i følge ryktene inneholde flere tusen dollar, og ble utpekt som McCurdy-bandens neste store mål. Alt så også denne gang i utgangspunktet ut til å gå etter planen. Banden hadde i dagevis planlagt kuppet ned til minste detalj og tatt høyde for alle mulige situasjoner som måtte dukke opp. Det var bare ett mulig scenario som de ikke hadde tenkt på, og som naturligvis inntraff.

Toget ble stoppet i ødemarken rundt Okesa i Oklahoma 4. Oktober 1911 og bordet av banden. Kanskje var det allerede i bordingsøyeblikket noen i banden som ante at noe ikke stemte, men de valgte likevel å gå videre med planen. Det viste seg uansett ganske fort at dette toget ikke inneholdt noen safe med penger, men derimot var et rent passasjertog. Utbyttet banden forlot åstedet med, 46 dollar, ei klokke, en frakk, en revolver og to flasker whiskey fordelt på hele banden, var knapt verdt slitet, planleggingen og risikoen forbundet med et togrøveri. Ranet gikk forsåvidt inn i historien, men ikke slik McCurdy hadde håpet. Avisene kommenterte humoristisk togrøveriet som endte i det dårligste utbyttet noensinne. Rett etter at banden slukøret hadde gått ut og sendt toget videre dundret det riktige toget forbi i stor fart for å ta igjen tapt tid. En forsinket avgang var det som hadde knust drømmene til banden denne gangen.

Om McCurdys forbryterkarriere ikke kunne måle seg med Bill Doolin og de andre forbildene hans var utgangen klassisk. Gården han hadde som gjemmested ble i løpet av natten omringet av politi. Etter en times skuddveksling kunne lovens håndhevere spasere inn og hente den nå ganske godt ventilerte mcCurdy. I følge lokalavisen hadde hans siste ord i løpet av skuddvekslingen passende nok vært: «Dere tar meg ikke i live!»

65 år senere, i 1976, skulle tv-selskapet Universal filme en episode av actionserien «Six million dollar man» hvor skurkens hemmelige rakettbase var skjult på et spøkelseshus i et tivoli. Flere mulige innspillingslokaler ble vurdert før valget falt på det nedlagte spøkelseshuset «The Laff in the Dark» på Long Beach. The Laff in the Dark var til og med ferdig innredet, og kulissesjefen måtte bare gjøre noen små endringer før innspilling. Mens han heiste ned en selvlysende figur som forestilte en hengt forbryter kvakk han til da han oppdaget det som lignet på ekte beinstumper som stakk frem gjennom skader på den hardt medtatte figuren.

Politiet fikk overlevert figuren som ganske riktig viste seg å være et ekte lik. Balsameringsmetodene tydet på at vedkommende hadde vandret heden et sted mellom 1905 og 1930. Dagen etter pressemeldingen om likfunnet fikk politiet en telefon som identifiserte den døde som togrøveren Elmer McCurdy.

I løpet av årene som hadde gått fra den dødelige skuddvekslingen hadde McCurdys levninger reist over hele USA og skiftet eier flere ganger. Begravelsesagenten som først hadde tatt hånd om liket i 1911 hadde ikke sett for seg at noen familiemedlemmer ville komme og gjøre krav på ham med det første, og oppbevarte det balsamerte liket på bakrommet. Ganske riktig lå McCurdy fremdeles på bakrommet et halvt år senere, men begravelsesagenten var ikke rådvill. Det hadde nemlig vist seg at balsameringen var så godt utført at McCurdy fremdeles holdt seg godt, og dessuten kunne stå oppreist!

McCurdys jordiske levninger ble iført klærne han hadde hatt under skuddvekslingen, fikk en rifle i hendene og ble stilt opp til utstilling. Som «banditten som aldri gir opp» sto han utstilt i et hjørne og var en populær severdighet for både lokalbefolkning og tilreisende. Mange tivolieiere tilbød penger for liket, men begravelsesagenten syntes han tjente nok på de fem centene publikum betalte i inngangspenger i munnen på det oppstilte liket. Slik sto den mislykkede togrøveren i fem år, da broren hans en dag meldte seg på tinghuset med krav om å få ta med McCurdy hjem til familien for å legge ham i jorda. «Broren» var selvfølgelig slett ikke i slekt med McCurdy, men eieren av et av de omreisende tivoliene.

De neste seks årene turnerte McCurdy fra kyst til kyst med tivoliet, og ble deretter solgt til en turistattrakjson kalt «kriminalmuseet». Her ble McCurdy for første gang inlemmet i det gode selskap. Side om side sto voksfigurer av Dalton-brødrene, Bill Doolin, Jesse James og alle de andre. Som den eneste «ekte» figuren fikk McCurdy hedersplassen i en kiste midt i rommet.

Levningene hans fikk sole seg i glansen frem til 1971, da hele utstillingen ble kjøpt opp av nystartede «Hollywood voksmuseum». Da dette prosjektet gikk på dunken senere samme år ble deler av konkursboet kjøpt opp for småpenger av et tivoli på Long Beach i California. Disse ga jevnt blaffen i likets bakgrunnshistorie og gav ham heller det mer tabloide navnet «Den tusen år gamle mannen». Tivoliet gikk gjennom flere endringer i de påfølgende årene og mange av attraksjonene og kulissene ble flyttet om på og brukt i andre sammenhenger for å spare penger. Da McCurdy ikke lenger ble ansett som verdifull som hovedattraksjon ble han malt med flere lag selvlysende maling og heist opp i taket i spøkelseshuset, hvor han fremdeles hang da driften noen år senere ble lagt ned. Det er faktisk ikke sikkert engang at eierne av Long Beach-tivoliet var klar over at dette var et ekte lik og ikke enda en voksfigur.

Telefonen som identifiserte liket hadde kommet fra familien som i sin tid drev kriminalmuseet. Videre patologiske undersøkelser bekreftet at skuddsårene og kaliberet på kulene stemte godt overens med McCurdys siste skuddveksling. I 1977 fikk Elmer McCurdy endelig en grav. En sort likvogn dratt av en hvit hest tok ham med til sitt nåværende hvilested på gravlunden Guthrie’s Summit View i Oklahoma, i en avdeling spesielt reservert for beryktede lovløse desperadoer. Endelig fikk McCurdy respekten han hadde drømt om, og hviler nå side om side med blant annet sitt store idol Bill Doolin.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 13 + 3 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)