Too old to rock n’ roll

av Enok Moe

I løpet av sine 30 år som skarpretter hadde Anton Lædel 21 gjennomførte halshugginger, hvorav 19 skilte hodet fra kroppen på første hugg. Dessverre var det de to siste han ble husket for etter at han sluttet. På tross av at det var et «uærlig» yrke, altså forbundet med stor skam, var skarpretterne på 1800-tallet ganske velstående. I tillegg til en durabelig årslønn fikk de både kostpenger og reisegodtgjørelser, pluss et brukbart honorar pr. gjennomførte henrettelse. De var heller ikke særlig overarbeidet med skarpretterjobbing, og kunne ha ærlig arbeide ved siden av. Henrettelser var en stor publikumsatraksjon i gamle dager. Ofte stimlet tusenvis av mennesker sammen om retterstedet, og de bakerste klatret opp i trær for å få bedre utsikt. Skafottet var en liten plattform bygget for anledningen, og skikken var i mange år at henrettelser ble utført i nærheten av åstedet for forbrytelsen for signaleffektens skyld. Rundt skafottet var det gjerne en militærstyrke som holdt publikum på avstand. August Anton Lædel d.y. tjente livets opphold som snekker frem til faren hans døde i 1799. Skarprettertittelen gikk ofte i arv, og Anton ble nå den tredje generasjonen skarpretter i Akershus stift. Han hadde dermed ansvar for alle halshugginger og fysiske avstraffelser i hele østlandet, i tillegg til at han var militær skarpretter og dermed henrettet dødsdømte soldater over hele landet. Da han tok over denne stillingen var han allerede over 40 år gammel. Alle henrettelsene i Norge på 1800-tallet var med øks. Noen ble fremdeles dømt til ekstrastraffer som å bli kløpet i brystvortene med glødende tenger under transporten frem til skafottet, men alle disse ble redusert i høyere rettsinnstanser eller av kongen til bare halshugging. Holdningen til dødsstraff blant styresmaktene og de intellektuelle var også begynt å bli mer lunken, og kongen som øverste rettsinstans stoppet de fleste henrettelser. Ved spesielle grove forbrytelser eller grunnet politisk press så likevel også noen av de mindre blodtørste kongene seg av og til nødt til å signere en dødsdom. Lædels nest siste oppdrag var Nils Narumseie, som sto bak et av de mest grusomme og meningsløse massemordene i Norgeshistorien, og dermed kunne menes å fortjene det som ventet ham. Lædel ble i 1833 hentet opp til Oppland for å fullbyrde straffen. Den nå 76 år gamle mannen var i dårlig fysisk forfatning og plaget av stadige skjelvinger i kroppen. Med utgangspunkt i øyevitnebeskrivelser er det utrolig at Lædel på dette tidspunktet ikke var erstattet av yngre krefter for lenge siden. Uansett hvor skarp øksa er, skal det en del krefter og presisjon til for å komme gjennom nakkevirvler, sener og muskler i et eneste hugg. Det klarte han da denne gangen heller ikke. Hele fire hugg måtte til, og til slutt måtte han bruke øksebladet som kniv og sage over den siste delen av halsen. Dette ble for mye for mange av de fremmøtte. Der de fleste henrettelser ble klinisk utført med et hurtig hogg, ble denne forestillingen automatisk mye mer grotesk med de sterke hørsel- og synsinntrykkene. Det sies at flere av de som var klatret opp i trærne for å få bedre utsyn regelrett besvimte og falt ned. Den siste henrettelsen til Lædel, også denne i 1833, er like kjent. Ikke minst fordi selveste nasjonaldikter Henrik Wergeland hadde tatt turen til Nord-Odal i Hedmark for å bevitne hendelsen. Wergeland skal på forhånd ha prøvd å overtale barna i folkemengden om at dette ikke egnet seg for mindreårige, men disse bekymringene ble ikke tatt særlig alvorlig hverken av barna eller foreldrene deres. Forbryteren denne gang var en ung lokal sjarmør ved navn Christian Halvorsen Sand, som hadde drept sin gravide elskerinne i håp om å dekke over forholdet, et altfor vanlig drapsmotiv på denne tiden. Hele fem hugg brukte Lædel på denne bondeguttens nakke, og var ennå ikke gjennom. Til slutt var det rakkeren som måtte sage over siste del av halsen, mens Lædel i skam trakk seg unna. Publikum bleknet og de fleste var tydelig ille berørt av det som skjedde på skafottet. Wergeland utbrøt i harnisk: «Dette skal bli siste gangen dere fullbyrder en dom!» Morgenbladets korrespondent, som muligens også kan ha vært Wergeland, kommenterte i artikkelen sin at han håpte den mer effektive guillotinen ville bli innført til Norge snart hvis man absolutt måtte halshugge forbryterne. I det hele tatt kan man se flere eksempler på at disse to brutale episodene antageligvis var med på å forme en økt oppinion mot dødsstraff i Norge. Da Østlandets neste dødsdømte, Ole Olsen Sevle, skulle på skafottet i 1834, var aviser og myndigheter veldig nøye med å påpeke at dommen ikke skulle fullbyrdes av Anton Lædel, men av hans sønn Guttorm.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

Hvis du liker denne artikkelen, vil du kanskje også like:

  1. It’s hard to be a rakk’n roller

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply

What is 6 + 13 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)