Ordet rakker er i (forholdsvis) moderne sammenheng synonymt med pøbel, slyngel, bøllefrø eller slamp. At det ikke finnes noen under 50 som bruker noen som helst av disse ordene har ikke noe å si i denne sammenhengen, historien til dette ordet er mye lenger enn som så.
På 1600-1800- tallet levde nordmenn flest ute på bygda. De bodde eller jobbet på gårder, mange hadde dyr og åkre med masse korn, og de gjødslet kornet med både dyrenes avføring og sin egen. Noen få insisterte likevel av forskjellige grunner å klumpe seg sammen i byer, og her eide ingen åkre. Mange hester tråkket rundt i gatene med rytter på eller kusk bak, og et spor av brune pærer bak seg. Som om ikke det var nok, så drev menneskene i byen også og gikk på toalettet i et sett.
Siden de første vannklosettene ikke kom til Norge før rundt 1890, betød dette at man sket på utedoer. Disse var ofte plassert i bakgårdene, og fyltes bare fortere opp jo mer tettbefolket strøket var. Og i de fattigste strøkene hvor hele familier kunne bo på et knøttlite rom rakk toalettene nesten ikke å bli tømt før de igjen rant over av illeluktende tarminnhold. Siden folk i byen ikke hadde bruk for avføringen sin selv heller da ingen av dem eide åkre, var det naturligvis behov for et avfallshåndteringssystem. Dette systemet besto av en mann med hest og kjerre hvis jobb bokstavelig talt stinket.
«Rakker» regnes i dag som et ganske mildt skjellsord. Hvis du kaller noen en rakkerunge er det vanligvis med et smil i munnviken, og «fytti rakkern» viker stort sett for sterkere besvergelser med mindre du er i teselskap hos sognepresten med en barnehage til stede nÃ¥r du søler  sÃ¥nn passe varm te i skrittet. At man rakker ned pÃ¥ noen er nok derimot en mer brukt frase, og en populær beskjeftigelse for de fleste nordmenn.
Hadde du kalt noen en rakkerunge pÃ¥ 1700-tallet ville det vært en av de verste fornærmelsene du kunne ha plumpet ut med. Rakkerne ble til alt overmÃ¥l rakket ned pÃ¥, bokstavelig talt. Som rakker var du nederst pÃ¥ rangstigen i et samfunn som allerede var preget av stort klasseskille, og paria i de fleste sosiale situasjoner. Alle skydde rakkeren. Rikfolk og embedsmenn nedverdiget seg nesten ikke til Ã¥ spytte pÃ¥ ham en gang, og ikke en gang de fattigste slumbarna fikk lov til Ã¥ leke med rakkerens barn. Incestdømte og horunger sÃ¥ ned pÃ¥ ham. Skulle han ut pÃ¥ byen fikk han et eget glass som ikke lignet pÃ¥ de andre glassene sÃ¥ ingen andre skulle slumpe til Ã¥ drikke av et glass han hadde tatt i. Det finnes ogsÃ¥ eksempler pÃ¥ forhandlere som mistet kunder bare fordi de hadde solgt mat til rakkeren. Slekten til rakkeren var ogsÃ¥ berørt av skammen i alle retninger, og alle som hadde kontakt med ham var «smittet». I en jobbsøknad til rakkerstillingen i Trondheim sÃ¥ sent som i 1879 kan vi lese at søkeren pÃ¥peker at han trenger hjelp til Ã¥ skaffe arbeidsbolig da ingen vil leie ut til en rakker.
Jobben gikk i tillegg til å tømme toaletter ut på å avlive dyr, plukke søppel, fjerne dyrelik og selvmordere, kastrere hester og være bøddelens hjelper. I utgangspunktet var det nok det sistnevnte som var hovedbeskjeftigelsen til rakkeren, men etterhvert utover 1700-1800-tallet når antallet henrettelser ble færre fikk han heller flere av de andre stinkende arbeidsoppgavene i byen.
Som bøddelens hjelper var det rakkeren som klargjorde de dømte til halshuggingen, brettet ned kragen og tok på bind for øynene hvis den dømte ønsket dette. Han holdt ofte hodet mens bøddelen hogg så den dømte ikke skulle rykke unna, og holdt hodet opp for publikum etterpå. Etterpå hadde han jobben med å grave ned restene, eller spikre opp dem på høye pæler, hvis dette var en del av dommen. Hvis noen var dømt til pisking eller kakstryking (stokkeslag), var det rakkeren som måtte utføre dette. Utover på 1800-tallet når dødsstraffen begynte å miste fotfestet i Norge ble mange som ellers ville ha bøtet med livet dømt til livstid på tukthus, og noen av disse fikk også alternativet å jobbe som rakker i byen i stedet. De fleste takket nei.
Rakkeren kalles også nattmann, fordi arbeidet stort sett ikke tålte dagslys. Det mest ironiske med rakkeren er at selv om ingen ville ha noe med ham å gjøre noe sted i byen, hadde han kanskje den viktigste og mest uunværlige jobben av alle i byen.
Tags: 1600-tallet, 1700-tallet, 1800-tallet, avføring, halshugging, henrettelse, Norge, rakker
Sammenhengen uunnværlig arbeid og arbeid som ingen vil gjøre er med andre ord ikke noe nytt..