You got me begging you for Mercy!

av Enok Moe

17. mars 1892 var et knippe menn fra den lille byen Exeter i Rhode Island samlet på den lokale kirkegården. Med et tungt sukk brakk George Brown opp lokket på kisten som inneholdt levningene av hans datter. Synet som ventet følget gjorde dem sikre i sin sak: nittenårige Mercy Brown var definitivt vampyren som hadde terrorisert denne delen av New England, inkludert sin egen familie.

150 år tidligere kunne situasjonen ovenfor ha utspilt seg hvor som helst i store deler av det Europeiske kontinentet. Vi kjenner til vampyrmyter fra Tyskland, Hellas, og langt innover i Øst-Europa, og vanlig praksis var å grave opp lik for å identifisere hvem vampyrene var, og deretter ta livet av dem ved å brenne dem eller destruere vitale deler av dem. Skikken med å kjøre en trestake gjennom hjertet stammer herifra, og er altså en av de få elementene i dagens vampyrmytos som ikke er skapt av filmbransje og populærlitteratur. Opp gjennom 1700-tallet var det mange sykdommer som herjet i disse områdene, og det hjalp ikke akkurat heller at hygienen var alt annet enn på stell. Mennesker har til alle tider vært opptatt av å finne svar på uforklarlige hendelser, og særlig på landsbygda var det vanlig å gi vampyrer skylda for når unge, spreke mennesker bukket under for sykdom. Denne skikken døde sakte ut etter at erkehertuginne Maria Teresia av Østerrike, – som regjerte over store deler av det aktuelle området – satte i gang en etterforsking som konkluderte med at vampyrer ikke eksisterte, og forbød videre åpning av graver.

Nord-Amerika på 1800-tallet besto av spredte bondesamfunn med sterk rot i religion og overtro, og de utvandrede europeernes kultur var preget av tankegods og forestillinger som hjemme i Europa for det meste tilhørte fortiden. På 1800-tallet var den store folkesykdommen i Amerika som i Europa; tæring. Tuberkulose, som det heter i dag, gir smerter, hoste, feber, svettetokter, blod i spyttet, tap av matlyst og påfølgende kraftig vekttap. Diagnosen var i de fleste tilfeller en sikker dødsdom, og pårørende kunne ofte ikke gjøre annet enn å se sine kjæres livskraft sakte ebbe ut av kroppen mens de bleke, tynne kroppene vred seg i smerte og hostet opp blod. Å finne en syndebukk i stedet for å akseptere at det dreide seg om en sykdom var nok delvis et desperat halmstrå for omgivelsene å klamre seg til, for det betydde jo at hvis du fant den skyldige og kunne stoppe denne ville det bli slutt på lidelsene også. Vampyrforestillinger fantes over hele Nord-Amerika, men særlig i området New England var det i hele 1800-tallet vanlig skikk i familier som var rammet av tæring at likene av de allerede bortgagne familiemedlemmene ble gravet opp for å se hvilke av dem som kunne være vampyrer. Hjerte eller lever ble så fjernet og destruert for så i en eller annen form å inntas av de gjenværende syke familiemedlemmene. En vanlig måte å gjøre dette på kunne være å brenne hjertet og innånde røyken.

Da Mercy Lena Brown 17. Januar 1892 ga tapt for sykdommen hadde hun allerede mistet moren og en eldre søster, og broren Edwin lå og hostet ved siden av henne. Med stor sannsynlighet for å miste et tredje barn var det nok ikke vanskelig å overtale George Brown til å hente opp likene til sin familie for å finne ut hvem av dem som fortsatt tærte på Edwin. Hans kone og eldstedatteren, som forøvrig på dette tidspunktet begge hadde vært i jorda en fire års tid, kunne nok frikjennes etter et par øyekast. Mercy var derimot i en mye bedre forfatning, en øyevitneskildring forteller til og med at hun så ut til å ha snudd seg i kista og lå på magen. En lynrask obduksjon utført på stedet avslørte også noe som kunne oppfattes som friskt blod i de indre organene. Med så mange tydelige bevis var det bare å få gjerningen unnagjort. Hjertet til Mercy ble brent på en stein ved kirkegården, asken ble blandet med vann og denne vampyrteen ble så drukket av Edwin på sykeleiet.

Grunnen til at liket var i så god behold kan ha sammenheng med at Mercy døde midt på vinteren og dermed var nedkjølt og delvis frosset i det kalde været. Faktisk antyder avisene fra den tiden at hun ikke var gravlagt ennå heller, men midlertidig lagt i en krypt i avvente på at bakken skulle tine, og derfor ikke like utsatt for skadedyr. Det er heller ikke et ukjent fenomen innenfor patologien at koagulert blod kan anta flytende egensaper igjen etter en stund. I århudreskiftets New England var dette derimot tydelige vampyrbeviser, i et desperat samfunn på jakt etter syndebukker for omstendigheter de selv ikke rådet over.

Navnet Mercy Brown blir husket fordi hun var den siste tradisjonelle vampyren i den vestlige verden, og fordi lokalavisene fikk vann på mølla og dekket dramaet behørlig. Dessverre er kildematerialet i saken stort sett andrehånds øyenvitneforklaringer og sensasjonsjournalistikk, så noen detaljer i saken er tvilsomme.

Og Edwin? Han døde to måneder senere.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 13 + 5 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)