Det Russland som Nikolai II tok over da han ble kronet til Tsar i 1894, var under sterkt politisk press fra flere kanter. For å verne om de konservative russiske verdiene måtte man styre Tsarens fokus over på en større fiende, gjennom et enkelt forfalsket dokument. Et dokument som utrolig nok lever videre blant konspirasjonstenkere og nynazister i dag.
Så turbulent som det politiske klimaet var, var det ikke rart at Tsaren ofte hadde mange rådgivere rundt seg. Revolusjonen brygget sakte utenfor, og de vestlige landene hadde betenkeligheter med å forholde seg til det håpløst konservative russiske imperiet. Tsaren selv virket å være interessert i å modernisere Russland for å tilnærme seg vesten, slik enkelte av de mer liberale rådgiverne prøvde å overbevise ham om. Dette forarget selvfølgelig de konservative nasjonalistene, og særlig Pjotr Ratsjkovsky, som på det tidspunktet var leder for det hemmelige politiets avdeling i Paris.
En av de store bremseklossene for samarbeid med vesten var at minoritetsgrupper, hovedsaklig jøder, ble forfulgt og utsatt for stadige voldshandlinger og regelrett massedrap mens myndighetene vendte det døve øret til. Ratsjkovsky innså at ved å fremstille jødene som en stor trussel for riket og moderniseringen som ett ledd i deres plan for å overta makten i hele verden kunne Tsaren styres tilbake på rett spor igjen. Men disse signalene måtte komme utenfra og virke troverdige, han kunne ikke bare mate Tsaren med slike ytterliggående konspirasjonsteorier.
Løsningen ble å forfalske et dokument hvor Jødenes onde intensjoner om verdensherredømme ble fremlagt. I 1897 ble den første sioinstkongressen holdt i Sveits, og inspirerte sannsynligvis tittelen og formen på det endelige produktet. For å få hjulene til å gå var det vesentlig å få skrevet boka så fort som mulig, og dermed var det nok enklest å ta utgangspunkt i en allerede eksisterende tekst.
I 1864, 33 Ã¥r tidligere, hadde det et annet sted i verden kommet ut en annen kontroversiell bok. Den politiske kronikkøren Maurice Joly ga ut den satiriske «Dialog i underverdenen mellom Machiavelli og Montesquieu, eller Machiavellis politikk i det 19. Ã¥rhundre», som spottet Frankrikes diktator Napoleon III. Som tittelen antyder er dette utformet som en dialog mellom de to avdøde politiske tenkerne i tittelen, og i sin fremstilling av Machiavelli smører Joly tykt pÃ¥ med detaljerte planer om hvordan verden skal undertrykkes, sÃ¥ det ikke skal være rom for tvil om at Machiavelli her er brukt som en allegori pÃ¥ Napoleon. Boka ble utgitt i Belgia, men fant snart veien over grensen. Joly ble satt i fengsel, og franske myndigheter gjorde sitt beste for Ã¥ oppdrive og destruere opplaget.
Noen eksemplarer av «Dialog…» overlevde likevel, og et av dem havnet tydeligvis i hendene pÃ¥ den som fikk oppgaven med Ã¥ forfatte det som skulle bli kjent som «Zions vises protokoller». Hele avsnitt er skrevet nesten ordrett av, med Machiavellis tale lagt i munnen pÃ¥ sionistenes ordstyrer. Protokollene, som var resultatet av Ratsjkovskys plan, ga altsÃ¥ inntrykk av Ã¥ være et referat fra et hemmelig møte hvor sentrale jødiske ledere konspirerte om Ã¥ ta over verden gjennom modernisering og innføre demokratier hvor de selv kan trekke i trÃ¥dene gjennom sine sentrale maktposisjoner i samfunnet.
Protokollene ble først utgitt som føljetong i en russisk avis i 1903, og som bok to år senere. Jødeforfølgelsen i Russland ble bare kraftigere, men Tsaren selv ble ikke særlig imponert over boka. Etter revolusjonen i 1917 tok det derimot virkelig av for protokollene. Bolsjevikernes motstandere brukte dem nå som et bevis for en jødisk-kommunistisk konspirasjon, boka ble oversatt til flere språk og spredte seg etter hvert over hele verden.
Zions vises protokoller var også med på å inspirere Adolf Hitler. I Mein Kampf er det tydelig å lese at han var overbevist om at den jødisk/kommunistiske konspirasjonen var en realitet, og protokollene ble også sentrale i propagandamaskineriet til det tredje riket.
Utrolig nok kommer denne boka i 2010 fortsatt ut over hele verden i nyreviderte utgaver og under forskjellige navn. Både i nynazistmiljøene og blant konspirasjonsteoretikerne er den en ofte sitert kilde som bevis for jødenes store konspirasjon, selv om den mange ganger har blitt avslørt som rent oppspinn, og til og med plagiat.
Tags: 1900-tallet, bok, Europa, jøde, massedrap, Politikk, Russland, tsar
Det er verdt Ã¥ nevne at det siste tegneseriemesteren Will Eisner gav ut før han døde i 2005, «The Plot», omhandler nettopp historien rundt Zion-protokollene; i tegnet form selvsagt.
Riktig. Brukte den delvis som kilde, men mest skepsis.no-artikkelen. Du gjorde meg forresten nettopp obs pÃ¥ at kildehenvisningene mine ikke vises pÃ¥ artikkelsida, bare forsida…. Fikser det nuh!