Burning down the house

av Enok Moe

I 1894 ble en kriminalsak opprullet i Chicago som fikk alle tidligere saker til å blekne. Videre lesning skjer på eget ansvar.

Øyenbrynene til forsikringsselskapets representant hevet seg et par hakk mens han leste. Hvis innholdet i brevet han hadde foran seg stemte, var den 20.000 dollar store utbetalingen for Benjamin Pitezels dødsulykke et resultat av en utspekulert svindel. Pitezel selv skulle etter planen være gått i dekning mens hans kompanjong, dr. Holmes, hadde skaffet til veie det forbrente kadaveret som ble funnet på åstedet. Brevskriveren, en fengslet togrøver ved navn Marion Hedgepeth, hadde i et par uker hatt Holmes som cellekamerat og tipset ham om en korrupt advokat. Da han ikke fikk så noe til de 500 dollarene som Holmes lovet ham til gjengjeld, hevnet han seg ved å avsløre svindelen. Ingen kunne nok på dette tidspunktet ane at de bare så toppen av isfjellet.

Det berømte detektivbyrået Pinkerton fikk oppdraget med å oppdrive Holmes og Pitezel, noe som skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Pitezel var sporløst forsvunnet, og Holmes hadde tatt med tre av Pitezels barn på en utrolig flukt over hele landet. Da Pinkertons folk til slutt fanget Holmes var han alene, og erklærte at barna var hos sin far. For en gangs skyld kom et sant ord ut av munnen på H.H. Holmes.

Detektivene ga ikke opp, og fulgte sporene til Holmes via brevene 15 år gamle Alice Pitezel hadde skrevet til sin mor underveis, og som Holmes fremdeles hadde i kofferten sin og aldri hadde hatt noen intensjon om å faktisk postlegge. De forkullede restene av en ung gutt i Indianapolis ble identifisert som Howard Pitezel, og de to storesøstrene hans ble funnet nedgravd i en kjeller i Toronto. Det sto nå klart for Pinkerton-detektivene at dette var snakk om mer enn en enkel forsikringssvindel. Holmes hadde sannsynligvis tre barneliv på samvittigheten, og grunnen til at Benjamin Pitezel ikke var å finne var nok ganske enkelt at Holmes også hadde endret planene for svindelen ved å faktisk drepe Pitezel og få det hele til å se ut som en ulykke.

Saken tok enda en ny vending da Holmes’ hotell i Chicago ble gjennomsøkt.

Holmes var en velstående og tilsynelatende vellykket forretningsmann i Chicago på slutten av 1800-tallet. Gjennoppbyggingen etter bybrannen i 1871 gjorde Chicago til et sentrum for ambisiøse entrepenører og lykkejegere, og det var også her Holmes etablerte sitt imperium. Den nyutdannede medisineren hadde fått seg ansettelse som apotekmedarbeider da han først kom flyttende i 1886, og steg raskt til apoteksjef når den opprinnelige eieren døde av tilsynelatende naturlige årsaker og konen hans på mystisk vis forsvant etter å ha skrevet bedriften over til Holmes.

Som forretningsmann var Holmes fullstendig uten skrupler, og spekulerte innenfor alle felt som innebar raske penger, lovlig eller ikke. Han solgte vanlig springvann som «helbredende kildevann» til blodpris, og handlet masse dyre ting på avbetaling uten å noensinne gjøre opp gjelden. Da han hadde lagt seg opp en god slump med penger begynte han byggingen av et gedigent hotell like over gaten fra apoteket. Arbeiderne som var involvert i byggingen ble sparket og byttet ut med nyansatte nesten daglig, så den eneste som kjente hele byggeplanen var arkitekten, H.H. Holmes selv. Det ferdige produktet var like fullt et praktfullt og gigantisk bygg som innbyggerne i nabolaget bare omtalte som «slottet». Her var det etterforskerne nå gikk inn og gjennomsøkte fra gulv til tak. Det de fant var mye verre enn de i sine villeste fantasier kunne forestilt seg.

Hotellet i seg selv var en marerittaktig labyrint med et virrvarr av dører og flere blindveier. Ved nærmere ettersyn fant de også noen skjulte luker med store sjakter som førte rett ned i kjelleren. I kjelleren kunne de se rester av knokler og kroppsdeler fra både mennesker og dyr, flere åpenbare torturredskaper og en kremeringsovn. Til sammen klarte politiet å koble 15 savnede personer til likrestene i kjelleren.

Dette var på en tid da uttrykket seriemorder ennå ikke fantes. En sak i Whitechapeldistriktet utenfor London noen år tidligere hadde riktignok satt en støkk i noen og enhver over hele verden, men det er en viss forskjell på å ganske upersonlig knivstikke et knippe tilfeldige gatejenter på natterstid og å bygge en massiv drapsfabrikk med hemmelige lønnganger og avanserte metoder for å kvitte seg med likene.

Rettsaken som fulgte var mer likt et sirkus enn noe annet. Holmes sparket forsvareren og forsvarte seg selv, og bedyret sin uskyld til det siste. Han klarte til og med å presse frem et par tårer på strategiske steder i rettsgangen, men da Pitezels enke gråtkvalt stotret frem sitt vitnesbyrd var hans øyne de eneste tørre, der han satt og drodlet på rettsdokumentene sine. Det skal ikke mye innsyn i rettsgangen til for å skjønne at Holmes var en lystløgner og mesterlig manipulator. Da han likevel ble dømt til døden ved henging bestemte han seg endelig for å legge kortene på bordet og tilsto 27 tilfeller av drap.

Gjennom William Randolph Hearsts aviser fikk Holmes nå utbrodere om sine metoder for både drap og fjerning av bevis. Hotellet hadde blant annet flere lydtette rom med gasslanger som førte rett inn gjennom veggen, hvor Holmes gasset i hjel sine ofre etter å ha låst døra fra utsiden. Han hadde en strekkbenk i kjelleren som han påsto å bruke i forsøk på å lage en superrase av kjempemennesker. Han kremerte noen lik, løste opp noen i syre, og skaffet seg til og med en lukrativ ekstrainntekt ved å rense noen av skjelettene helt inn til beinet, sette dem sammen og selge dem til universiteter for bruk i legeutdanning.

Som psykopater flest var Holmes også svært sjarmerende og manipulerende, noe som blant annet førte til at mange kvinner falt for legen. Han innledet seksuelle forhold til flere av sine kvinnelige ansatte, og disse forsvant selvfølgelig sporløst en etter en. Han giftet seg flere ganger, og var på et tidspunkt faktisk gift med tre kvinner på en gang som ikke visste om hverandre.

Hvor mange liv Holmes faktisk hadde tatt forblir ukjent den dag i dag. På skafottet endret lystløgneren til og med forklaring igjen og bedyret at han bare hadde drept to. Enkelte historikere mener han kan ha drept så mange som hundre. En del av uvissheten skyldes at mange av Holmes’ ofre var besøkende på verdensutstillingen i Chicago 1893, en messe som varte i flere måneder og hadde besøk fra hele verden. Over 200 mennesker forsvant sporløst i løpet av denne store begivenheten, og det er bare de sakene som var anmeldt.

Selve hotellet brant i 1895 ned til grunnen, til ergrelse for alle kyniske investorer som hadde lagt inn bud med ambisjoner om å kapitalisere på det som skrekkmuseum.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , ,

Leave a Reply

What is 14 + 6 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)