At jorden er rund, eller i hvert fall at overflaten er buet, har stort sett vært kjent og etablert så lenge folk har klart å se utover horisonten og legge to og to sammen. På tross av populærvitenskapelige vinklinger som fremstiller flat jord som det etablerte verdensbildet helt frem til Columbus heiste seil, var det på den tiden stort sett dypt religiøse tullinger som trodde på dette, ikke ulikt dagens kreasjonister i USA. En mann i USA startet også på 1870-tallet en egen religion basert på en mye fjernere vitenskapelig teori.
Teorien om en hul jord er i dag ganske lite omtalt, på tross av alle de kjente personene som har vært tilhengere, blant annet Edmund Halley og Adolf Hitler. Det har sikkert ikke noe som helst med at det ikke finnes snev av vitenskapelig grunnlag for en sånn teori.
Edmund Halley er stort sett kjent for en ting, nemlig kometen han har gitt navn til. Det er et lykketreff at han fant den kometen, ellers ville han ha vært kjent som mannen som trodde det var flere planeter inni jorda. Halley hadde merket seg at kompass ikke var 100% nøyaktige hele tiden, og forklarte i 1692 dette med en teori om at under jordskorpa var det enda en atmosfære med en mindre klode innenfor. Innom der igjen var det enda en klode, også den med en egen atmosfære. Helt innerst var den siste kloden. Nordlys oppsto når gass sev ut fra de indre atmosfærene, og siden denne gassen var selvlysende kunne det bety at de indre klodene var bebodde. Man kan sammenligne Halleys jord med en russisk Matryoshka-dukke, selv om disse først kom 200 år senere.
Flere skjønnlitterære verker beskriver en verden under oss, blant annet Ludvig Holbergs Nils Klims Reise til den underjordiske verden og Jules Vernes Reisen til jordens indre, i tillegg til at flere religioner har valgt å plassere dødsriket i den retningen. Halley og de andre som nevnes her var derimot overbeviste om at jordskorpen var hul, innsiden var beboelig og at det gikk an å finne en åpning et sted.
En annen huljord-modell som vaks frem hundre-og-noen år senere og ofte tilskrives Leonhard Euler var at det ikke fantes kloder innom vår, men at dette heller ikke var nødvendig, siden jordskorpas tungdekraft fungerte begge veier og det ville gå an å gå på innsiden. Inni jorden var det mange som så for seg at det var en indre sol. Rundt begge polene ville det være store åpninger hvor man kunne gå inn. Dette var fortsatt rundt hundre år før Fridtjof Nansen fikk sine første barneski, så polene var mystiske steder. Den amerikanske eventyreren J. N. Reynolds var så sikker på å finne hullet at han fikk organisert en sydpolsekspedisjon allerede i 1829, men mannskapet gjorde mytteri og satte av kapteinen i Chile. Muligens fordi de fikk høre hva målet for ekspedisjonen var.
Cyrus Reed Teed var en annen amerikaner som i utgangspunktet ikke drev med uvitenskapelige teorier om jordas fasong. Hans eksperimenter var innom mer seriøse felter, som naturmedisin og alkymi. I et av sine alkymiforsøk fikk han en stor dose elektrisitet gjennom kroppen og falt bevisstløs om pÃ¥ bakken. Mens han lÃ¥ der fikk han et syn: En hellig Ã¥nd besøkte ham og fortalte at han var menneskenes frelser, Messias. Teed skiftet navn til det hebraiske «Koresh», og bestemte seg for at fra nÃ¥ av skulle vitenskapen hans ta for seg de viktige tingene, og bringe menneskeheten inn i en ny tidsalder full av visdom om universet. Koresh sin teori om en hul jord minnet en del om den Euler la frem, men avvek pÃ¥ et viktig punkt: Han mente at vi bodde pÃ¥ innsiden.
Sola, som forsåvidt består av et gigantisk elektromagnetisk batteri, beveger seg rundt om i sentrum av skallet. Sola, månen og stjernene som vi kan se dem er refleksjoner av dette batteriets lys gjenspeilet i kvikksølvet som svever i jordkjernen. Over oss, innover mot midten, finnes det tre lag med atmosfærer med forskjellige gasser i hvert lag. Under oss er jordskorpa 100 miles (160km) tykk og besto av 17 forskjellige lag, med et lag gull som det aller ytterste. Utenfor der finnes ingenting.
Som enhver god messias bør, begynte Koresh nå å preke til folket, og hadde etterhvert en sekt av en grei størrelse. Koreshianismen trodde på reinkarnasjon, evig liv og altså at universet var mindre enn jorden. I 1888 startet de et samfunn i Chicago-området. I 1894 var dette samfunnet og de andre smågrupperingene av Koreshianisme rundt om i landet folkerike nok til å legge ut på pilgrimsreise til deres Nye Jerusalem. Dette befant seg i Florida.
Rundt 250 Koreshianister slo seg ned i denne nye fristaten Koresh opprettet i Florida. Her levde de i et kollektiv som kunne minne om et kommunistisk utopi, et samfunn hvor goder ble delt og alle livsnødvendigheter var tilgjengelige i overflod. Koresh døde i 1908, og siden han også fremmet sølibat som en av de viktigste ritene innenfor sekten døde den sakte ut. Fra anslagsvis 4000 rundt tiden Ny Jerusalem ble grunnlagt, til det siste gjenlevende medlemmet døde i 1981. Hun ble vervet i 1940 og donerte i 1961 skjøtet på Koreshianistenes landjord til delstaten Florida.
Hva Hitler har med dette å gjøre? Den historien kan spares til en senere anledning.
Tags: 1800-tallet, alkemi, Huljordteori, reinkarnasjon, sekt
