I would do anything for love (but I won’t do that)

av Enok Moe

I 1914 slapp konen til den sosialistiske partilederen i Paris unna med mord, og denne feministen ble ironisk nok frikjent på grunn av mannsjåvisme

Henriette Caillaux var gift med Joseph Caillaux, finansminister og leder for partiet radikalerne. Med 1,5 millioner francs i formue, en kjærlig datter fra et tidligere ekteskap og en mann med høy status innenfor politikken skulle denne jenta fra arbeiderklassen nå være lykkelig. Eller? Dessverre var det flere faktorer som begrenset Henriettes lykke. Verst var media.

Pressen i Frankrike på denne tiden var ikke pålagt restriksjoner, og det var vanlig at mediene selv tok parti med politiske grupperinger og prøvde å henge ut politiske motstandere. Den høyrevridde avisen Le Figaro var ikke noe unntak, og når sjefsredaktør Gaston Calmette plutselig satt med et brev i hånda signert finansministeren som kunne sverte dennes politiske karriere, var han ikke sen med å slå fra seg alt som het presseetikk og publisere det i avisen sin.

Det ble selvfølgelig oppstyr rundt dette i politiske kretser og samfunnet generelt. I brevet, adressert til sin forrige kone, innrømmet Joseph Caillaux å ha stemt mot inntektsbasert skatt, en sak han ovenfor offentligheten hadde utgitt seg for å støtte. Dessuten var privatlivet til paret lettangripelig for motstandere siden begge hadde vært gift på andre kanter når de først innledet forholdet.

Slik Henriette Caillaux så fantes det bare en eneste måte for ektemannen å få reddet ryktet sitt, nemlig å utfordre redaktøren i Le Figaro til duell på liv og død. Joseph var derimot ikke av den samme oppfatning, sannsynligvis fordi en duell kun hadde to mulige utfall: død, eller mulig dom for drap og garantert politisk selvmord.

Henriette var derimot ikke typen som satt med armene i kors, og tok heller saken i egne hender. Med en ladet pistol entret hun lokalene til Le Figaro, stredet gjennom redaksjonen og inn til sjefsredaktøren. Etter å ha drept Calmette ventet hun rolig på å bli pågrepet, og tilsto straks drapet.

Rettsaken som fulgte var behørlig dokumentert i aviser fra begge sider av det politiske spekteret, og den franske nasjonens forkjærlighet for intrige gjorde at opplagene steg kraftig. De høyrevridde portretterte henne som en personlighets- og følelsesløs bougeoise, mens venstreavisene presenterte en elegant og selvsikker kvinneskikkelse.

Feminisme og likestilling var på denne tiden ikke kommet særlig langt i Frankrike, og streng tatt var nok til og med mange av sosialistene kvinnesaksforkjempere mest på papiret. Ironisk nok skulle nå kvinnesakens dårlige posisjon i fransk politikk bli svært vesentlig i redningen av en kvinne.

Madame Caillaux ble omsider frikjent til tross for at hun hadde erklært seg skyldig i drap, grunnet en rettspraksis kalt Crime passionell. Hvis drap ble utført i affekt ble det sett på som formildende omstendigheter, blant annet var det ikke uvanlig å slippe unna med milde straffer for drap hvis offeret var sin utro ektefelle. Retorikken til forsvaret satset alt på dette kortet. Handlingen var utført av en kvinne blendet av kjærlighet, og falt derfor inn under Crime passionell. Og i motsetning til menn, som tenker rasonelt og baserer handlingene sine på fornuft, er kvinner følelsesdrevne og generelt uberegnelige vesener. Dette forsvaret førte frem, og Henriette Caillaux slapp med andre ord ustraffet unna med drap fordi hun bare var kvinne og derfor ikke tenker selv og kan være ansvarlig for sine egne handlinger.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 13 + 9 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)