Du mener kanskje du er ganske allsidig i matveien? Kanskje du til og med er av typen som føler deg litt gal av og til når du slår til med å bestille sprøstekt blekksprut på kinarestauranten, smalahove eller skalldyrspizza. Du har uansett ingenting å stille opp med i forhold til en svært så målbevisst britisk akademiker.
...og den mest smakfulle delen sitter her
Det ville vært svært urettferdig overfor pastor dr. William Buckland (1784-1856) å bare ramse opp særhetene han hadde på fritiden. Sannheten er at han er en av de mest anerkjente forskerne i verdenshistorien, en pionér innenfor både geologi og paleontologi. Han var den første vitenskapsmannen til å beskrive en dinosaur ut fra et oppgravd fossil, nemlig Megalosaurusen. Det var han som kom på at man kunne lære masse om tidligere tiders økosystem ved å studere fossilisert bæsj. Han var medlem av forskningsinstitusjonen Royal society, og mottok en rekke titler, grader, utmerkelser og verv for sin forskning.
Buckland var en populær og karismatisk foreleser allerede tidlig i karrieren. En av hans studenter, Henry Acland, forteller følgende historie fra en forelesning: Han trampet frem og tilbake som en franciskanerprest bak et langt kateter… Han hadde en stor hyeneskalle i hÃ¥nden. Plutselig spurtet han ned trappene, sprang med hodeskallen i hÃ¥nden bort til den første grunnfagstudenten pÃ¥ fremste rad og ropte: «Hva blir verden styrt av?» Unggutten kastet seg vettskremt mot et sete lenger bak, og svarte ikke et ord. Han sprang deretter mot meg og pekte hyenen rett i ansiktet mitt – «Hva blir verden styrt av?» «Har ingen anelse» sa jeg. «Magen, unge herre…» ropte han (nÃ¥ tilbake pÃ¥ podiet) «…styrer verden. De store spiser de smÃ¥, de smÃ¥ spiser de som er enda mindre». Vi skal komme tilbake til magen til Buckland senere.
Ved siden av sitt vitenskapelige virke var Buckland kjent for å være smått eksentrisk. Som de fleste sikkert vet er «eksentrisk» et ord som brukes på folk som er for rike og velstående til å bli omtalt som «sprøyte gal». Buckland hadde mange store og små særheter, som for eksempel at han foretrakk å gjøre feltarbeid (eller «graving», som er det mindre tekniske uttrykket på feltarbeidet innenfor geologi og paleontologi) iført fullt akademikerkostyme. Iført fotsid silkefrakk med vide ermer gravde altså Buckland i jorda og plukket opp forsteinede dyrebæsjer fra utdødde arter.
Dette er selvfølgelig ikke nok til å bli omtalt som en av Storbritannias største eksentrikere. Hva med det faktum at Buckland hadde flere uvanlige kjæledyr boende i hjemmet sitt, blant annet sjakaler, og at disse forsynte seg av frittgående marsvin? At han eide en liten bjørneunge med navnet Tiglath Pileser? Hva med at «Tig», som bjørnen ble kalt, en periode faktisk bodde på Christ Church College hvor Buckland underviste, og også ble kledd opp i akademiske gevanter, fulgte sin herre på seminarer og vinfester og til og med fikk sitte bak på hesten hans? Hva med at Buckland hadde et skrivebord laget av forhistorisk fossilisert bæsj?
Småtteri.
Bucklands største særhet lå i matvanene hans. Buckland hadde nemlig en målsetning om å spise seg gjennom hele dyreriket, art for art. Som den velstående overklassemannen han var, kunne han selvfølgelig ikke nøye seg bare med å spise dyrene, han fikk dem ofte tilberedt i ekstravagante retter og inviterte gjerne venner og familie på middag. Som den grundige vitenskapsmannen han var, førte han selvfølgelig grundige loggbøker hvor han noterte ned smak, lukt, konsistens og andre detaljer om de forskjellige typene kjøtt.
Buckland serverte krokodille, panter, struts og ekornpai. Han serverte innbakte mus. Hvis dyret fantes i live et sted i nærheten av William Buckland hadde han allerede spist det. Tilfeldigvis fantes det svært mange dyrearter i nærheten av William Buckland, for han var mer eller mindre nærmeste nabo med London Zoo, og fulgte nøye med om det var dyr som hadde dødd. En gang fikk han høre at en leopard hadde vandret heden, og tok selvfølgelig straks kontakt med dyrehagen. Dessverre visste det seg at det allerede hadde gått noen dager siden dyret pakka kofferten. Buckland lot selvfølgelig ikke dette forhindre ham fra nye smaksopplevelser, men beordret straks flekketigeren oppgravd.
Halvråtnet og markspist leopard smaker visstnok ikke særlig godt, skal vi tro Bucklands nedtegnelser, og akkurat i dette tilfellet er det nok helt greit å ta hans ord for det fremfor å prøve selv. Det var likevel ikke den verste smaken Buckland hadde kjent. Den tvilsomme æren tilfalt nemlig ganske lenge muldvarpen. Buckland gikk i flere år og insisterte på at muldvarp var det fæleste dyret han hadde smakt, helt inntil han spiste spyflue. Hvordan han spiste spyfluen er ikke kjent, men med tanke på hvem det er snakk om samla han sikkert sammen flere never av døde fluer og tømte melk over.
Buckland var en sosial og omgjengelig mann med mange venner, men det var ikke alle i forskningsmiljøet som var like begeistret for ham. I Charles Darwins memoirer står blant annet at Buckland nok var «humoristisk og godhjertet, men jeg oppfattet ham som vulgær og nesten rufsete. Han ble i større grad drevet av et behov for å bli beryktet, noe som av og til fikk ham til å oppføre seg som en narr, enn kjærlighet til vitenskapen.»
...og så jeg som glemte kniv og gaffel!
Buckland ble etterhvert et vandrende arkiv over smaker, og han fortsatte stadig som et lite barn å utforske verden med smaksløkene sine. Under en omvisning i en katedral på kontinentet ble Buckland fortalt om miraklene som skjedde der. Mest tydelig var en flekk med «martyrblod» på bakken som hver dag endret karakter og størrelse og stadig virket like fersk. Buckland var selvfølgelig rask med å sette seg ned på alle fire og sette tunga nedpå de mørke flekkene, hvorpå han smilende reiste seg og sa: «Jeg kan fortelle deg hva det er. Det er flaggermus-urin.» Buckland elsket å ha rett, og å bevise at adre tok feil. På en reise til Palermo påviste han også at beinrestene som visstnok skulle være helgenen st. Rosalia egentlig tilhørte en geit.
En av de mest kjente og omdiskuterte historiene med William Buckland kommer fra et middagsselskap hos erkebiskop Harcourt på Nuneham. De inviterte var fra de øvre skiktene av samfunnet, og maten herskapelig. Etter at måltidet var fortært gikk erkebiskopen ut og hentet en sølvkiste som han stolt bar frem til middagsbordet. Harcourt var nemlig en ivrig samler av kuriositeter, og brukte gjerne middagsselskapene sine til å vise frem sine nyeste anskaffelser. Denne gangen var det innholdet i den rikt utsmykkede sølvkisten som skulle gi alle store øyne, og denne gangen hadde Harcourt virkelig gjort et kupp og skaffet et helt unikt klenodie.
Harcourt åpnet kistelokket, og en liten klump litt større enn en valnøtt åpenbarte seg. Dette, kunne erkebiskopen fortelle, var hjertet til en fransk konge. Ikke hvilken som helst konge heller. Blodpumpa skulle visstnok tilhøre selveste Ludvik den 14., solkongen, selve symbolet på overdådig eleganse, gutten som ble kronet til statsoverhode som fireåring og som regjerte i søttito år. Kongen som bygde Versailles, et slott på størrelse med en by, fordi han ikke tålte tanken på at noen kunne ha større slott enn ham. DEN Ludvik den fjortende.
Solkongen hadde på dette tidspunktet vært død i godt over hundre år, og det var derfor ikke så overraskende at hjertet ikke lenger så ut akkurat som et menneskehjerte. Kisten med det innskrumpede og mumifiserte organet ble sendt rundt så alle skulle få tatt det i nærmere betraktning. Klarer du ikke å tenke deg til hva som så skjedde har du ikke fulgt med i timen. La oss bare si at kongehjertet ikke fullførte runden rundt bordet.
Eller, forresten. La oss heller få en vitnebeskrivelse fra en som var der, forfatter og biograf Augustus Hare:
Dr. Buckland stirret på det og utbrøt: «Jeg har spist mye merkverdig, men jeg har aldri spist hjertet til en konge», og før noen klarte å stanse ham hadde han glefset det i seg og den uvurderlige kulturskatten var tapt for all ettertid.
I følge enkelte kilder uttalte Buckland at det smakte bedre enn forventet, men hadde blitt bedre med en saus av silkeapeblod.
William Bucklands sønn Frank Buckland fortsatte i farens fotspor og ble en velkjent biolog. Han var generelt regnet som litt mindre gal enn faren, men fortsatte farens målsetning om å spise seg gjennom hele dyreriket. I dagbøkene hans finnes det referanser til både sjiraffstek og elefantsnabelsuppe, her også med beskrivelser om konsistens og smak. Frank Buckland hadde til og med store fester hvor smaksprøver av flere forskjellige eksotiske dyrearter ble servert og gitt poenger.
Tags: 1800-tallet, avføring, dinosaur, dyr, eksentriker, geologi, mat, Storbritannia, vitenskap
