All that she wants is another baby

av Enok Moe

Å produsere mange arvinger har historisk sett blant annet vært en strategi å sikre et godt ettermæle.

En advokat i Kanada presterte på 1930-tallet  å frembringe 36 arvinger, alle sammen født etter hans egen død.

Rekorden for flest unger i sin egen livstid tilhører muligens Marokkos konge fra 1672-1727, sultan Moulay Ismaïl Ibn Sharif den blodtørste. I følge legenden rakk han å få over tusen etterkommere, den siste gangen noen giddet ta seg bryet med å telle dem var i 1703, da var antallet 867.

Farao Ramses II, også kjent som «Ramses den store», «Ozymandias» og «Grabukken Ramses», unnfanget etter sigende over 80 avkom i løpet av sine 99 leveår, og blir naturlig nok av senere egyptere regnet som folkets «store stamfar».

Disse to og flere andre historiske herskere med store barnekull hadde selvfølgelig et fortrinn i og med at de satt på store ressurser og mye makt, og ikke var særlig svorne tilhengere av monogami. Da er det mer imponerende med den russiske husmannen Feodor Vassilyev, som på 1700-tallet smelte sin kone på tjukka med 16 tvillingpar, 7 sett trillinger og 4 sett firlinger. Av disse 69 overlevde også 67 forbi spedbarnstadiet, noe som slett ikke var noen selvfølgelighet på 1700-tallet.

Ca. så mange. Orker ikke telle.

Også i mer moderne tid har vi eksempler menn som har vært opptatt av å spre genene for enhver pris, som den amerikanske fruktbarhetslegen Cecil Jacobson. På 1980-tallet hjalp han 75 kvinner med kunstig befruktning. Det han ikke sa noe om var at han for enkelhets skyld brukte sin egen sæd hver eneste gang.

Men nå til hovedpersonen: Charles Vance Millar

Charles Vance Millar fikk ingen egne barn. Den 73-årige ungkaren som parkerte tøflene for godt i 1926 hadde gjort en god karriere som advokat og investor, men å stifte familie hadde aldri noen høy prioritet. Ved siden av jobben var Millars favoritthobby å tulle med folk. I likhet med Horace de Vere Cole likte Millar å lage små, «skjult kamera»-aktige spøker med folk rundt seg, bare for sin egen underholdnings skyld. Favoritthobbyen hans var å legge endollarsedler fra seg på fortauet og deretter legge seg i dekning for å iaktta hvordan forbipasserende skyndte seg å grafse til seg pengene.

Historien om Millar kunne endt der. Han kunne ha blitt glemt i ettertiden og bare vært enda en av mange moderat suksessfulle og eksentriske personligheter som hverken får plass i historiebøker, vandrehistorier eller spekulative kuriosablogger som oppdateres ca. to ganger i året. Millar ville også ha blitt glemt om det ikke var for hans siste og mest vellykkede skøyerstrek:

Testamentet hans.

Siden Millar ikke hadde noen levende familiemedlemmer benyttet han seg heller av muligheten til å spille omverden et par nye puss. Millar var i sin livstid fascinert av menneskers grådighet og hovmod, og spøkene hans gjenspeilet også ofte dette. Noen eksempler på punkter i testamentet:

  • Aksjer til en verdi av 700.000 dollar i et lokalt katolsk bryggeri ble bortlovet til sju protestantiske prester i nærområdet på betingelse av at de involverte seg i driften og tok ut utbytte. Som et ekstra sluttpoeng i saken viste det seg at Millar ikke eide noen som helst aksjer i dette bryggeriet uansett.
  • En aksje hver i en lokal veddeløpsklubb til alle lokale protestantprester i de tre nærmeste byene. Gaven vakte selvfølgelig harme, men var uansett ikke verdt mer enn en halv cent pr. aksje.
  • Aksjemajoriteten i annen veddeløpsklubb ble fordelt på tre menn. To av dem uttalte veddeløpsmotstandere, den siste en lyssky figur som aldri i verden ville hatt sjanse til å bli tatt opp som medlem.
  • Millars feriebolig i Jamaica ble gitt på deling til tre advokater som ikke tålte trynet på hverandre.

Den posten i testamentet som vakte mest oppmerksomhet var likevel punkt 9: Mesteparten av Millars formue skulle gis til den kvinnen i Toronto som fødte flest barn de påfølgende ti årene.

Det som kunne vært en morsom avisnotis i en grå hverdag og kanskje en positiv overraskelse for en intetanende fembarnsmor ti år senere, utartet seg etterhvert til et mediesirkus og en landsdekkende konkurranse. Ikke minst på grunn av to faktorer: For det første krasjet børsen på Wall Street i 1929 og innledet «den store depresjonen», en av de mest omfattende økonomiske krisene i moderne tid. For det andre viste Millars aksjeteft seg virkelig da porteføljen hans i et lokalt tunnelprosjekt i løpet av de neste årene ble mer enn sjudoblet. Dødsboet til Millar ble faktisk etterhvert verdt rundt tusen årsverk på minstelønn. I en situasjon hvor de fleste familier slet med å få endene til å møtes var det naturlig at flere kanadiske kvinner kastet seg inn i det avisene etterhvert kom til å omtale som «det store storkekappløpet». Etterhvert som det hele utviklet seg til en offisiell konkurranse og avisene begynte å kjøre reportasjer på deltagerne ble det klart for rettsvesenet at de måtte begynne å tenke på hvilke regler som skulle brukes til å bedømme finalistene.

Til slutt ble det kåret fire vinnere, alle med 9 barn hver. Hver av vinnerne fikk utbetalt 125.000 dollar, et astronomisk beløp for en minstelønnsfamilie i 1936. To trøstepremier pålydende 12.500 ble også gitt til to kvinner som hver hadde født ti ganger men likevel ikke ble godkjent som vinnere i følge reglene. Den ene fordi to av ungene var dødfødte, den andre fordi flere av ungene ble født utenfor ekteskap.

og slik umoral kan selvfølgelig ikke belønnes

Millar ble for vinnerne en reddende engel. De fikk råd til mat hver dag fremover, hus, bil og utdanning til barna. Samtidig sikret han seg selv ett godt ettermæle, og 36 etterkommere som vokste opp med ham som forbilde.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Leave a Reply

What is 2 + 8 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)