Don’t stop believin’

av Enok Moe

To unge jenter i naturskjønne Cottingley, England rundt første verdenskrig klarte å lure voksne mennesker over hele verden til å tro på alver i 50 år!

10 år gamle Frances Griffith bodde med foreldrene sine i Sør-Afrika, hvor faren var stasjonert i forbindelse med krigen. Da krigen eskalerte ble hun og moren i 1917 sendt til Cottingley for å bo sammen med Frances’ onkel og tante. Der fant hun straks en super bestevenninne i sitt 6 år eldre søskenbarn Elsie Wright. Elsie var talentfull og hadde gått tre år på kunstskole, men var fortsatt ganske barnlig og leken. Sommeren som fulgte lekte de to jentene mye sammen på den store tomten i Cottingley, og særlig i området rundt bekken som rant i utkanten av Wright-familiens eiendom. Selvfølgelig endte det da en dag med at Frances skled uti og kom hjem med bløte klær.

Foreldrene reagerte naturligvis kraftig på at Frances hadde vært så uforsiktig med finkjolen, men Frances selv hadde en forklaring: De hadde lekt med alvene som bodde i bekken da hun falt uti. Moren nektet å høre på sånt sludder, og sendte henne straks opp på jenterommet. Elsie kom så på en god idé. Kanskje foreldrene ville endre holdning hvis de selv fikk se alvene? Elsies far hadde et fotografiapparat, og da de to jentene sto foran ham med bedende dådyrblikk gikk han motvillig med på å la dem få låne det. Kameraet brukte dyre glassplater til film, og hr. Wright ville ikke sløse bort mer enn en på dette prosjektet. Han ladet kameraet med en plate, stilte inn lukkertiden på 1/50 sekund, ga noen strenge formaninger om at dette ikke var et leketøy, og så med bekymret blikk på at ungene sprang bortover til skogholtet ned mot bekken.

En stund senere kom ungene tilbake med kameraet, og ba faren fremkalle dem snarest. Dette er bildet som dukket opp i mørkerommet til Hr. Wright:

Wright, som kjente godt til datterens kunstneriske ferdigheter, ble ikke overbevist av det han mente måtte være utklipte papirfigurer. Noen måneder senere fikk jentene likevel skreket seg til å låne kameraet igjen, denne gang med dette resultatet:

Wright, som nå var redd for at jentene drev og tuklet med mekanikken i selve kameraet for å fremstille disse figurene, nektet dem å låne apparatet flere ganger.

Mødrene til de to barna var tilhengere av et fremadvoksende livssyn kalt «teosofi». Hovedessensen i teosofien er at nøkkelen til universets hemmeligheter ligger like mye i religion som i vitenskap, og at alle verdens religioner og overtro inneholder en del av svaret. Menneskeheten utvikler seg stadig, og vil dermed alltid komme nærmere sannheten om universet. Denne beskrivelsen er svært forkortet og yter ikke bevegelsen rettferdighet på noe vis, men la oss bare si at de er mer enn gjennomsnittlig opptatt av «det åndelige».

Et av møtene de to mødrene var på hadde tilfeldigvis alver som tema, og mødrene bestemte seg omsider for å introdusere foreningen for barnas bilder. Aldri i verden kunne de ha fantasert om at bildene kom til å skape stor oppstandelse i foreningen, bli kopiert opp og utstilt på foreningens årlige konferanse i Harrogate, og at de der kom til å bli sett av prominente teosof-personligheter som mente at disse jentenes utrolige evner betydde at menneskeheten var på vei inn i et nytt åndelig utviklingsstadium. Mange hadde jo sett både alver, feer, gnomer og skogtroll før, men ingen hadde noensinne klart å fremmane dem tydelig nok til at de vistes på bilder.

En av Teosof-lederne, Edward Garner, var en av de som fikk snusen i bildene og som tente totalt. Han videresendte dem til fotografiekspert Harold Snelling med oppdrag om å forstørre bildene, øke skarpheten og komme med en ekspertvurdering. Snelling gjorde som han ble bedt om, og konkluderte med at figurene hverken var malt på glassplatene eller resultat av dobbelteksponering. Eksperter hos kameraprodusenten Kodak konkluderte også med at ingen kameratriks var brukt og alt som syntes på bildene hadde befunnet seg foran linsa da de ble tatt. En av Kodak-ekspertene foreslo at kanskje bildet av Frances var tatt først, deretter fremkalt, påmalt alver, avfotografert og så fremkalt igjen. Vedkommende innrømmet derimot at denne prosessen ville ha vært alt for komplisert med mindre den var gjort av en ekspertfotograf. Gardner takket smilende for seg, og ignorerte en av Kodak-medarbeidernes avskjedsord: «…men siden alver ikke eksisterer, er nok bildene forfalsket på et eller annet vis.»

Det burde ikke komme som noen overraskelse på noen som har lest tidligere artikler på dette nettstedet at en viss forfatter ved navn Arthur Conan Doyle tidlig viste interesse for fenomenet. Doyle, fortsatt mest kjent for bøkene om mesterdetektiven Sherlock Holmes, hadde i løpet av få år mistet både kona, sønnen og broren sin og ble dermed hekta på spiritisme i håp om å finne spor av et liv etter døden. I likhet med disiplene i dagens alternativbevegelse hadde Doyle også det alternativbevegelsen kaller et «åpent sinn» og skeptikerne kaller «dårlig utviklet kritisk sans», og tok derfor til seg alt som var åndelig eller overnaturlig uten noensinne å følge sin berømte romanfigurs eksempel og se etter fysiske bevis eller logiske slutninger. Garner og Doyle tok på seg å lede etterforskingen av alvebildene.

Siden Doyle var opptatt med foredragsturné, måtte Garner reise til Cottingley alene for å møte jentene og familiene deres, og hadde til og med med seg en gave i form av to splitter nye kameraer med stativer og 24 glassplater. Platene hadde han for sikkerhets skyld merket, så en liten smule skeptisk var han nok fortsatt. Jentene, som nå var 13 og 19, fikk i oppgave å forsøke ta bilder av alvene igjen. Jentene satte som krav at de måtte være alene, da alvene var svært sky, og derfor ikke viste seg for andre enn dem. Gardner leverte fra seg kameraene og reiste hjem i påvente av resultater.

To uker senere kom et brev fra fru Wright. Jentene hadde tatt bilder, men beklageligvis vistes alver bare på to av dem. Gardner holdt på å sette teen i halsen. To bilder til! Før han rakk å komme tilbake til Cottingley hadde jentene også tatt et nærbilde av alvene, denne gangen syntes det tydelig at de var delvis gjennomsiktige mot gresset i bakgrunnen. En eksaltert Gardner informerte Doyle via brev om de tre bildene, og Doyle satte seg straks ned for å skrive en artikkel til julenummeret av magasinet the Strand.

Artikkelen, ledsaget av bildene, førte til at bladet ble utsolgt på rekordtid. Responsen lot ikke vente på seg. Forskere, forfattere, journalister og teosofer debatterte opp og ned i avisspaltene hvorvidt bildene var forfalsket eller om jentene hadde magiske evner. Kritikerne var ikke sikre på hvordan forfalskingen var gjort, men de syntes i hvert fall det var merkelig at alvene hadde så moteriktige klær og frisyrer. Fulgte alver med på mennesketrender?

Gardner reiste i 1921 nedover igjen med enda en etterforsker, Geoffrey Hodson. Hodson hadde vært en dekorert offiser under krigen og var et verdifullt sannhetsvitne. Etter krigen hadde han forsåvidt begynt å fordype seg i spiritualisme, yoga, healing og klarsynthet, så noen stor skeptiker var han nok ikke. Jentene spilte virkelig for galleriet her. Ingen nye bilder ble tatt denne gangen, men Hodson erklærte at han hadde sett opptil flere alver.

Doyle skrev i 1922 the coming of the fairies om alveobservasjoner rundt om i landet. Flere forfattere refererte også til hendelsene i andre bøker. Teosofikerne diskuterte. Skeptikerne pekte og lo. Kopier av bildene ble solgt og hengt opp på bestemorsvegger over hele verden. Bildene forble et mysterium. Doyle døde i 1930, fortsatt overbevisst om at alver eksisterte.

Først i 1966 inrømmet Elsie at bildene var hennes og Frances’ fantasifostere. Hun utdypet derimot ikke, og antydet til og med at fantasien deres kunne være så sterk at den fikk alvene til å materialisere seg. Utover 70-tallet analyserte flere skeptikere bildene med mer moderne metoder og konkluderte med forfalskning.

I 1983, 66 år etter at de første bildene ble tatt, krøp de to jentene til korset og innrømmet at bildene var forfalsket. Kunstnerstudenten Elsie hadde ganske enkelt tegnet av alvene fra en bok hjemme, limt dem på kartong, klippet ut dem, og med hattenåler festet dem til greiner i bakgrunnen. I det mest imponerende bildet, Alvene soler seg, hadde de oppnådd effekten med halvt gjennomsiktige alver ved å feste dem i en ramme med en buksestrikk som dro figurene ut av rammen før kameraet var ferdig med å eksponere. Hodson hadde vært lett å manipulere også. De bare pekte og sa se alven så hadde den klarsynte etterforskeren sagt seg enig i at han så dem han også.

Selv om de innrømmet forfalskingen påsto jentene likevel hardnakket at de hadde sett alver helt frem til de døde i henholdsvis 1986 og 1988. Bildene henger fortsatt på bestemorsvegger rundt om i hele verden.

Hvis du liker denne artikkelen, spre den! Knappene under har jeg lagt til så det enkelt skal gå an å enkelt dele på facebook, twitter eller hva nå dere gærne unger holder på med for tiden. Jeg har også lagt til «Før i verda» på noen sider som heter bloggurat og blogglisten, uten noe tro på at det fører med seg flere treff. På bloggurat kunne jeg også registrere at bloggen hørte hjemme i Steinkjernorske bloggkart. Jeg kommer ikke til å mase noe mye om at folk skal hjelpe meg å promotere, for jeg synes det er ganske kleint selv, men jeg innrømmer at antall folk som trykker «liker» og skriver kommentarer under artiklene og antall treff i besøksstatistikken har ganske mye å si for motivasjonen min til å oppdatere ofte. Hvis du liker denne siden og vil ha mer av dette, er det derfor i din egen interesse å spre linkene. Dessuten slipper jeg å bli så skamfull hvis jeg ikke stadig må tigge folk om å «promotere bloggen» min.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 13 + 10 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)