B.F. Skinner burde være et kjent navn for alle som noensinne har studert psykologi, pedagogikk, filosofi, sosiologi, medisin eller i det hele tatt noen som helst høyere utdanning uten å sove i timene. Før eller senere dukker Skinner frem uansett. Skinner var en amerikansk psykolog som forsket mest i handlingsmønstre hos mennesker og dyr og hvordan disse kunne styres. Skinner er omdiskutert av mange grunner vi ikke skal gå inn på her, men en ting han ble veldig god på gjennom forsøkene sine var å dressere duer. På begynnelsen av 40-årene var det nettopp dette han skulle benytte i sin oppfinnelse som han mente måtte sikre de allierte seieren.
Bomber sluppet fra fly er i utgangspunktet et lite treffsikkert våpen. Du må slippe prosjektilet fra stor høyde mens du beveger deg i flere hundre kilometer i timen. Siden fienden også har våpen må man gjerne fly høyt oppe i lufta og dermed bli enda mindre treffsikker. De som først fant en god metode for å styre bomben mot målet etter at den forlot flyet ville altså ha et enormt fortrinn. Styringsmekanismen i seg selv var ikke noe problem, utfordringen lå i å se kursen mot målet og justere retningen deretter uten å sitte inni bomben selv. Noen forsøk ble gjort med TV-kameraer inni bombespissen og TV-er og styrespaker i flyene. Dette innebar selvfølgelig også en jævlig lang ledning, og det tok ikke mange forsøkene for å konkludere med at dette var upraktisk og lite gjennomførbart.
Det kunne nesten se ut som om den eneste måten å styre en bombe på med 40-tallsteknologi var hvis noen satt inni. Til forskjell fra japanerne var derimot amerikanerne alt for begrenset av etiske problemstillinger til å bruke selvmordsbombere. Skinner hadde derimot noen kandidater klare for et slikt oppdrag. Tidligere i karrieren sin hadde Skinner blant annet bevist at til og med ville dyr som rotter og duer kunne dresseres til å gjøre ganske komplekse arbeidsoppgaver hvis man bare brukte riktige metoder. Duene hans ble trent opp til å hakke på innlærte militære mål på flyfoto, med plan om at de etter hvert skulle få jobben med å styre ekte bomber i lufta. Mange av forsøkene ga lovende resultater, men forsvaret var fortsatt lunkne til å spandere utviklingsmidler på et så merkelig prosjekt.
Skinner var ikke den eneste som tenkte på å bruke dyr til å styre sprengladninger. En lokal oppfinner oppsøkte i 1942 det Minnesota-baserte firmaet General Mills for å søke om støtte til utvikling av torpedoer styrt av dresserte hunder. Ledelsen i General Mills oppfattet oppfinneren som useriøs og avviste ham, men bet seg samtidig merke i at oppfinneren hadde snakket om et annet spennende prosjekt under utvikling på Minnesotauniversitetet, med en velrenomert forsker i spissen.
På Minnesotauniversitetet traff de professor Skinner, som på tross av manglende ressurser hadde fortsatt utviklingen av dueprosjektet. Duene var nå plassert foran runde skjermer hvor flyfotoet på baksiden roterte, ristet og skled frem og tilbake og opp og ned. Med imponerende presisjon hakket duene på skjermen hver gang målbygningen viste seg. General Mills var i likhet med mange andre selskaper på den tiden ivrige på å bidra til krigføringen, og Skinners resultater var imponerende nok til at de innvilget 5000 dollar så prosjektet kunne holde seg på bena frem til de kunne få offentlig støtte.
Apparatene duene skulle hakke på ble mer avanserte. På flyfoto av Stalingrad hakket de med minimal feilmargin på de riktige bygningene om de var utsatt for aldri så mye risting, høye lyder eller G-krefter. Representanter fra den nasjonale forsvarsutviklingskomiteen (NDRC) besøkte laboratoriet i Minnesota i 1943, og selv om de fremdeles var preget av en stor porsjon skepsis til prosjektet hjalp det nok på at det både var en anerkjent akademiker i spissen og at General Mills var med som samarbeidspartner. NDRC, som var i beit for et pålitelig styringssystem på bomben Pelican, tildelte uansett prosjektet svimlende 25000 dollar.
General Mills’ folk gikk i gang med Ã¥ utvikle de tekniske løsningene mens Skinner og teamet gikk i gang med Ã¥ trene duer for den planlagte prøvekjøringen ved New Jerseys kyst. Styringssystemet General Mills produserte pÃ¥ Pelican-bomben var et ingeniørmessig mesterverk. Tre duer satt fastspent i hvert sitt rør med hver sin lille skjerm og skulle hakke i retning mÃ¥let. Hvis duene hakket i samme retning snudde fire hydrauliske stempler halefinnene sÃ¥ bomben svingte. Systemet var sÃ¥ gjennomtenkt at hvis to duer styrte en retning og den siste en helt annen vei ble flertallet prioritert. Dermed hadde man til og med en redningsplanke hvis en av duene var udisiplinert eller rett og slett bare dum. Alt sÃ¥ ut til Ã¥ fungere etter planen og duene med flyfotoene kjente etterhvert New Jersey-kysten like godt som innmaten pÃ¥ burene sine. SÃ¥ i 1944 bestemte NDRC seg for Ã¥ ikke gi mer støtte til prosjektet.
Skinner raste og viste til de gode resultatene på alle forsøkene og styringssystemet som var klart til å monteres på bomben, men det var ingen nåde å få. NDRC hadde da også på dette tidspunktet kommet såpass langt i sitt manhattanprosjekt at de snart hadde en bombe som alene kunne legge store byer øde.
Først på femtitallet ble project pigeon gjort offentlig kjent. I senere tid har forskere gjennomgått testmaterialet og spøkt med at duemetoden til og med var mer nøyaktig enn nåtidens laserstyring. Om bombestyringen ville ha fungert like godt i praksis som i laboratoriet vil sannsynligvis forbli et ubesvart spørsmål, men Skinner selv var skråsikker på det frem til sin død i 1990. Uansett hvor gode resultater forsøkene ga er det godt mulig at det NDRC rett og slett ikke turte ta sjansen på å overlate en vesentlig oppgave til tre dresserte duer.
Siden jeg tydeligvis er for dum til å få til ting skikkelig må jeg legge ut bloggen min på Bloggurat en gang til. Ignorer denne linken, den er bare for registrering på den sida. Husk å dele artikkelen på Facebook eller Twitter hvis du liker driten.
Tags: 1940-tallet, 2. verdenskrig, bombe, dressur, due, krig, våpen
