Århundreskiftet 1800-1900 var den store gullalderen innenfor sceneshow og artisteri. Amerikanerne kjører på med vaudeville-forestillinger, og i Paris koker det rundt Moulin Rouge. Russerne kommer til Kristiania og opptrer med dresserte bjørner, men det som virkelig treffer folk på bakkenivå over hele verden er omreisende sirkus med ekstraordinære mennesker. Overalt blir folk like fascinerte av tjukke damer, sterke menn, skjeggete damer, siamesiske tvillinger og dverger.
De sterke menn løftet tunge vekter og bøyde tykke stålstenger mens de skar grimaser til publikum. De strammet svettglinsende muskler så publikum skvatt tilbake, og løftet gjerne et par av publikumerne som ekstranummer. På mange måter var de stjernene i forestillingen, ga hele tiden av seg selv og gjorde kunster. Den feite dama satt der bare.
I tillegg til sterke menn fantes også et lite knippe sterke damer som gjorde tilsvarende stunts med å løfte tunge ting og bøye metallstenger. En av de mer berømte, Sandwina, var i ungdomstiden kjent for å livnære seg som bryter i Bayerns sirkuser med en premie på 100 deutchmark til den som klarte å vinne over henne i ringen, en premie som aldri ble utbetalt. Når hun flyttet til USA utfordret hun like gjerne hele landet til styrkeløfttvekamp. Klengenavnet Sandwina fikk hun da hun knuste den moderne styrkeløftsportens far Eugene Sandow i en slik tvekamp ved å løfte 136 kilo rett opp i været med en hånd.
Laverie Vallee alias Charmion, som også drev på rundt århundreskiftet, skilte seg ut fra de andre sterke damene. Hun knekte ikke hestesko med bare nevene, utfordret ikke til brytekamper, og var i motsetning til de fleste andre styrkeutøverne ikke 2 meter høy med kløft i haka. Charmion så faktisk ut som en kvinne uten at det måtte godvilje eller dunkel belysning til, og spilte dette ut til det fulle. I promoteringsmateriale fra showene synes ofte både den stramme muskuløse ryggtavlen og et flørtende blikk inn i kameraet. Showet hennes skapte en del oppstuss og kontroverser i den konservative amerikanske publikumsmassen på grunn av sine sensuelle elementer, men en stadig voksende flokk av tilhengere, de fleste mannlige, lot ikke kontroverser stoppe dem fra å nyte opptredenen. En av disse tilhengerne var Thomas Edison.
Edison var mye mer enn bare lyspærens oppfinner. Han tok i løpet av livet sitt over 1000 patenter på forskjellige oppfinnelser. Alexander Graham Bell oppfant telefonen, men den hadde ikke fungert uten mikrofonen Edison oppfant. Edison oppfant også strømnettet, men baserte det på likestrøm og ble derfor grundig utkonkurert av Nikolai Teslas vekselstrømnett. Han hadde flere oppfinnelser under beltet for opptak og avspilling av levende bilder og lyd, og i 1901 må han ha vært sinnsykt høy på seg selv, for det året fikk han faktisk invilget enerett på å produsere film i USA.
Film på den tiden var en eksklusiv opplevelse. Edisons oppfinnelse kinetoskopet, en slags film-automat med myntinnkast og kikkhull for en tilskuer om gangen, ble lansert i 1894, den første moderne filmfremviseren ble først året etter demonstrert av brødrene Lumière i Frankrike. Kinetoskopet kostet 25 cent pr. fremvisning, og for den samme prisen kunne man få inngangsbillett til et helaftens vaudeville-show i stedet. Hadde man i utgangspunktet ikke så mye penger til overs, var man nesten nødt til å droppe å spise middag et par dager hvis man ville unne seg en film. Den første filmen Edison lagde, Fred Ott nyser, varte bare i noen få sekunder, men etter hvert kom filmer med lengde på hele minutter.
Med en så uhørt pris for så kort underholdning er det nesten merkelig å tenke seg at det var noe marked for film, men publikum stimlet ofte sammen rundt disse maskinene i spillehaller, lobbyer og overalt hvor de ellers var plassert. Grunnet prisen var publikumsmassen også stort sett bestående av middel- og overklasse, og primært menn. Edison, som var minst like mye forretningsmann som oppfinner, visste å appelere til målgruppen. Innholdet i filmene kunne for eksempel være boksekamper og vektløfting, men det var også en del filmer med mer sensuelt tilsnitt. Det kunne være danserinner som danset i kroppsnære kjoler, eller klipp fra tilsynelatende normale situasjoner som endte med at en kvinne på skjermen kom i skade for å eksponere undertøyet sitt et par sekunder. Selv om kvinneundertøy på den tiden kan sammenlignes med det kleslaget vi i dag bruker å ha ytterst om vinteren, var disse grovisene en stor suksess for Edison, både på kinetoskopene og senere i kinosalene.
Blendet av Charmions skjønnhet, styrke og akrobatikk, var det ikke så merkelig at Edison så salgspotensialet i å spille inn en film med nummeret hennes. Denne ville bli så grov at Edison så seg nødt til å inkludere to mannlige publikumere i skjermbildet som applauderte og jublet til showet. De to mennene i filmen og deres reaksjon til forestillingen var ment som en referanse til kinopublikumet, som ellers ikke ville ha visst om de skulle bli oppstemte eller sjokkerte.
Filmversjonen av Charmions forestilling er naturlig nok grunnet teknikkens begrensninger en forkortet utgave av det hun serverte i teateret. Edisons utgave spiller opp det sensuelle aspektet mer enn muskelstyrken, men noen imponerende akrobatiske krumspring er fortsatt igjen.
Tags: 1900-tallet, Amerika, Edison, erotikk, film, kroppsbygging, sirkus, vaudeville
