All That Meat and No Potatoes

av Enok Moe

Etter å ha hørt om en franskmann ved navn Tarrare virker det ikke lenger så usannsynlig med Askeladdens hjelper som spiste gråstein og hele kongens matlager.

Denne artikkelen er ikke første gang merkelige spisevaner blir nevnt på Før i verda.

Tidligere er nevnt akademikeren William Bucklands mål om å spise seg gjennom dyreriket, en hobby han delte med bl. a. Charles Darwin.

Å sammenligne Buckland med Tarrare blir som å sammenligne en geit med et sort hull. Tarrare var typen du knapt turte å håndhilse på i frykt for å ende opp med tannmerker på skuldra og tolvfingertarmen hans som hanske.

Tarrare levde i Frankrike på 1700-tallet. For ham var det kvantitet som gjaldt. Fortjener noen betegnelsen «altetende» er det ham. Kjøtt eller fisk, stekt eller rått, levende eller dødt, kork eller småstein. Var det mindre enn en brødboks var det plass til det i gapet hans. Talentet hans, og forsåvidt også magesekken, var så enormt at han etter hvert ble interessant for etterretningstjenesten.

Han er langt fra alene om storeter-tittelen. Romas keiser Aurelius lot seg ved minst en anledning underholde av å se på en lokal storeter som i løpet av en dag satte til livs en helstekt smågris, en sau og et villsvin, pluss masse tilbehør i form av brød og vin. En gang i tiden kunne altså statsledere tillate seg å bruke hele dagen på underholdning.

 

Tidlig på 1600-tallet kunne man også på lokale markeder i England beskue Nicholas Wood, også kjent som «The great eater of Kent». Wood var en røslig arbeidskar med en enorm appetitt, og ble på grunn av sitt rykte stadig gjenstand for veddemål fra overklassen. Et av veddemålene vant han ved å stappe i seg en middag beregnet på åtte personer. En annen gang spiste han etter sigende sju dusin kaniner. Altså 84 stykker.

Noen få ganger måtte han likevel se seg slått. En lurendreier ved navn John Dale veddet på at han kunne mette kjempen for bare to shilling. Selvfølgelig måtte Wood slå til på dette. Dale kjøpte så tolv brødstykker til en penny stykket, og brukte resten av pengene på det sterkeste ølet han kunne oppdrive, og marinerte brødene i dette.

Wood kom seg bare halvveis gjennom dette måltidet før han segnet om av all alkoholen, og lå bevisstløs i ni timer.

 

Flere lignende tilfeller har også blitt registrert. En mann ved navn Charles Taylor fra Stoke Abbott i Dorset, England spiste i 1788 i følge lokale aviser 133 egg i løpet av en time, og klaget etterpå over at han fortsatt var sulten etter det beskjedne ettermiddagsmåltidet.

Og rundt samme tid levde det altså en gutt i Frankrike som overgikk dem alle sammen.

 

Tarrare var aldri egentlig kjent som noe annet en Tarrare. Det er usikkert om dette var navnet han fikk av sin mor eller om det var et klengenavn som hånet hans fremtreden. «Bom-Bom Tarrare!» var et uttrykk i Frankrike for eksplosjoner og fanfarer.

Foreldrene til Tarrare klarte ikke å brødfø gutten med den enorme matlysten, og kastet ham ut hjemmefra i ung alder før han åt dem fra gård og grunn. Sammen med kriminelle løsgjengere reiste han de neste årene rundt på den franske landsbygda.

Den første som så potensialet i Tarrares talent var en omreisende kvakksalver. Han ansatte Tarrare som klovn for å tiltrekke seg kunder til vogna si. Mens arbeidsgiveren solgte salver og urtemedisiner med tvilsomme egenskaper, spradet Tarrare rundt og spiste småstein, korker og andre gjenstander som ingen kostholdseksperter noensinne ville anbefalt. Glansnummeret hans var å spise en hel kurv med epler. Dette høres kanskje ikke så utrolig ut, rent bortsett fra at Tarrare slukte alle eplene hele.

Snodig nok beskrives Tarrare som en tynn mann. Som 17-åring veide han 45 kilo, og til gjengjeld spiste han i denne alderen rundt 25% av sin egen vekt i kjøtt på en dag. Ikke så underlig at mora var redd for å bli spist ut av huset.

Vekten holdt han lav på tross av matforbruket, og det var ingen tegn til at han noensinne kastet opp mat. Magen este opp som en ballong mens han åt, men gikk senere tilbake til normal størrelse.

Kinnene hans var pløsete og slappe, og i kjeften var det dermed plass til 12 egg eller epler om gangen. Han stinket visstnok helt forferdelig, og lukten ble verre jo mer han åt.

Helsen til Tarrare var aldri særlig god. Han led blant annet av kronisk diaré. «No shit?» sier du. «Tvert imot», sier jeg.

Tarmproblemene kan også ha vært en medvirkende årsak til kroppslukta hans. Vennligst ikke si «No shit?» igjen, for jeg har brukt opp den vitsen.

En gang ble han innlagt på grunn av tett tarm, og behandlet med kraftige avføringsmidler. Etter sykehusoppholdet var han ikke dårligere stelt enn at han tilbød legen å demonstrere hvor frisk han hadde blitt ved å spise klokka hans. Legen repliserte at i så fall kom han til å skjære opp pasienten og hente ut klokka selv.

For en fattiggutt på 1700-tallet var hæren ofte en utvei som sikret mat og ly. Tarrare vervet seg, men de sparsomme soldatrasjonene var selvfølgelig ikke nok. Han begynte å ta på seg arbeidsoppgavene til de andre i garnisonen i bytte mot deler av rasjonene deres, men fortsatt var det ikke nok.

Han kollapset til slutt av sult og ble innlagt på militærsykehuset. Doktorene foreskrev en firedobbel soldatrasjon, og Tarrare glefset den i seg nesten før den var kommet på bordet. Deretter spiste han opp restene etter de andre pasientene som var forsynte. I et ubevoktet øyeblikk klarte han å lure seg vekk fra sykesengen. Da legene fant ham igjen hadde han ikke bare spist opp hver eneste matsmule på kjøkkenet, men dessuten brutt seg inn på bandasjelageret og spist opp alle grøtomslagene.

Legene skjønte straks at det her var snakk om et medisinsk underverk, og begynte å teste grensene for Tarrares appetitt. En middag beregnet på femten mann gikk rett ned i sluket hans. Legene begynte å presentere dyr for ham for å se om ha åt dem. En gang glefset han innpå en levende katt så bare beina var igjen. Etterpå harket han opp pelsdotter og skinn. Han spiste gjerne slanger og øgler. Han spiste en hel levende ål uten å tygge en eneste gang.

En liten eske av tre var det neste som fikk passere gjennom Tarrares tarmsystem. I denne lå et dokument påskrevet en beskjed. Når esken lå i latrinen to dager senere var beskjeden inni fortsatt fullt leselig. Militærlegene fant ut at det var som spion Tarrares talent var mest verdt, og presenterte resultatene for generalene sine. Den første viktige beskjeden som skulle fraktes inn i fiendeterritorium ble svelget sammen med et trillebårlass med rå dyrelever og lunge, og Tarrare ble sendt over tyskergrensa utkledd som tysk bonde for å levere en melding til en fengslet fransk oberst.

Tarrare var en håpløs spion av flere grunner. En skinnmager og illeluktende framtoning med ballongmage som desperat spiste alt han kom over er ikke akkurat det som vanligvis forbindes med ordet «inkognito», og når denne tyske bonden i tillegg ikke snakket eller forsto et eneste ord tysk var det kanskje ikke så rart at han vakte mistanke og ble satt i fengsel.

Hva som skjedde deretter er litt usikkert. De fleste kildene er enige i at beskjeden etter 30 timer kom til syne igjen, men der noen sier at beskjeden havnet i fiendehender, sier andre at Tarrare rett og slett bare plukket opp eska og ga den en runde til gjennom fordøyelsessystemet. Det hadde uansett ikke så mye å si, for beskjeden som lå i var ikke særlig viktig. Brevet inneholdt bare et spørsmål om bekreftelse på at beskjeden var kommet fram.

Tarrare ble torturert av tyskerne og sendt tilbake til hjemlandet. Han ga opp sin militære karriere og ble lagt inn på sykehus med håp om å finne en kur. Ingenting hjalp, og Tarrare ble bare mer og mer desperat av diettene han ble pålagt. Han drakk blodet til årelatede pasienter og prøvde å ta seg inn på likhuset. Da et lite barn en dag forsvant fra sykehuset ble mistanken også straks lagt på ham, og han så seg nødt til å rømme.

Fire år senere kontaktet Tarrare atter sykehuset. Denne gangen var han dødssyk. Selv mente han det var fordi han hadde svelget en gullgaffel som sikkert hadde blitt sittende fast et sted i magen. Legene kjente derimot tydelig igjen symptomene på tuberkulose. Etter at Tarrare hadde gått bort ble det utført obduksjon. Noen gaffel ble ikke funnet, men legene konkluderte med at magesekken var abnormt stor.

No shit.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

No related posts.

Tags: , , , , , , , , , , , ,

Leave a Reply

What is 7 + 7 ?
Please leave these two fields as-is:
IMPORTANT! To be able to proceed, you need to solve the following simple math (so we know that you are a human) :-)