All my friends are dead

av Enok Moe

De fleste kjenner i dag til sÃ¥kalte Ã¥ndemedium, synske eller «klarsynte» som de kaller seg selv, blant annet via utallige TV-programmer i senere tid. Jobben til et Ã¥ndemedium er Ã¥ fÃ¥ kontakt med avdøde slektninger eller bekjente av sin klient og overbringe beskjeder fra dem. FremgangsmÃ¥ten som brukes i dag, og som baserer seg pÃ¥ teknikker oppfunnet av sirkuslegenden P.T. Barnum, gÃ¥r ut pÃ¥ at mediet ved hjelp av blant annet ledende spørsmÃ¥l, diffuse hint og lesing av kroppsprÃ¥k fÃ¥r klienten til Ã¥ tro at mediet vet detaljer om klienten og dennes familie som det egentlig ikke skal være mulig for mediet Ã¥ vite. I tilfelle den beskrivelsen ble litt diffus er et typisk eksempel er at mediet ikke spør pÃ¥ forhÃ¥nd hvem klienten ønsker kontakt med, men kanskje sier noe i retning av: «jeg har kontakt med en grÃ¥hÃ¥ret kvinne», hvorpÃ¥ klienten forbløffet kan konstatere at han eller hun faktisk har mistet en bestemor.

Disse teknikkene er utviklet og rendyrket gjennom flertallige år for å møte et stadig mer kritisk publikum og et samfunn med stor naturfaglig kunnskap, og hele prosessen foregår i hodet til klienten. På 1800- og tidlig 1900-tallet var en spiritismeseanse derimot av mye mer fysisk art enn i dag. Ånder kunne kommunisere med krafse- og dunkelyder i bordplaten, lys blinket og bord løftet seg, og spøkelsesmasse kunne lekke ut av mediets munn og nese

Spøkelsesmassen det dreier seg om kaltes ektoplasma, og under seansene strømmet den ut av både den ene og den andre kroppsåpningen til mediene. Ektoplasma kunne ha slimete konsistens, være gassaktig, fast eller hard, og i svært mange tilfeller tilsynelatende bestå av hundrevis av tynne tråder. Hvis ektoplasmaen ble utsatt for lys eller noen tok i den kunne den trekke seg hurtig og brutalt tilbake og i verste fall skade mediet. Det var derfor påkrevd at seansene foregikk i nær stummende mørke og at de tilstedeværende holdt avstand til mediet. Grunnen var selvfølgelig ikke at ektoplasmaen bare var juks og fanteri og ville blitt avslørt som sådan med en gang lyset kom på.

Fra 1840-tallet og utover var spiritisme så populært at det ble basert en egen religion rundt det, spiritualismen. Ved århundreskiftet skal denne religionen ha hatt 8 millioner tilhengere. I motsetning til mange andre religioner var den svært lite organisert, og ble i stor grad praktisert av omreisende åndemedier eller spiritismeseminarer. Siden mediene tok seg godt betalt var dette ikke noen religion for de lavere klassene i samfunnet, og de fleste medlemmene var fra over- og middelklassen.

Anerkjente vitenskapsmenn var også blant de som ble overbevist av spiritistene. Den nobelprisvinnende fysiologen Charles Richet var den første som lanserte begrepet ektoplasma da han under en seanse med det italienske mediet Eusapia Palladino rundt århundreskiftet var overbevist om at det under seansens klimaks begynte å vokse en tredje arm på henne. Etter dette ble det populært med fysiske manifesteringer av spøkelsene.

Tilhengerne, som Richet og forfatter Arthur Conan Doyle ble mer og mer forbløffet hver gang et medium sprengte grensene og produserte ektoplasma i større mengder, fra stadig nye kroppsåpninger og med forskjellig konsistens. Skeptikere på feltet gjorde grundige undersøkelser, og konkluderte med at materialet for det meste var papirbiter og gauze eller andre lette stoffer som var svelget ned og så hentet opp igjen ved kontrollerte brekninger, eller gjemt andre steder på kroppen før det ble lurt frem under seansen. Spøkelsesdetektiven Harry Price lagde til noen tester en spesiell heldekkende drakt hvor bare mediets hode stakk ut for å forsikre seg om at de ikke trakk frem ektoplasma skjult i andre kroppsåpninger.

Utbryterkongen Harry Houdini, som også var en kjent skeptiker, brukte tilsvarende teknikker i sitt eget virke, og avfeide alle mediene som middels dyktige illusjonister. Når Houdini prøvde å forklare dette til kompisen Arthur Conan Doyle, forsvarte Doyle ikke bare mediene, men beskyldte Houdini selv for å ha overnaturlige evner siden han klarte å gjennomføre de utrolige kunstene sine. Houdini ble så irritert at han ikke snakket med Doyle mer etter dette.

Bildet på denne siden kommer fra en annen forsker på paranormale evner, denne med litt mer tvilsomme metoder. Den kanadiske legen T.G. Hamilton fra Winnipeg mistet sin treårige sønn til spanskesyken i 1919, og ble sammen med sin familie deretter fullstendig besatt av tanken på liv etter døden og kommunikasjon med den andre siden. Med barnepiken som medium holdt han stadig nye seanser med mange inviterte, hvor det ble opplevd både levitasjon, telekinese og store mengder ektoplasma ble fremprodusert. Han begynte å headhunte de beste åndemediene og inviterte kjendiser og samfunnstopper. Arthur Conan Doyle var selvfølgelig gjest også her, og konkluderte med at Winnipeg måtte være et av de stedene med mest overnaturlig potensiale. Seansene ble slik tradisjonen var holdt i mørke rom, men Hamilton gikk vitenskapelig til verks og fotograferte de fantastiske ektoplasma-skulpturene med en blitz og kameraer plassert rundt i rommet koblet sammen så bildene ble tatt fra flere vinkler samtidig.

Noen av mediene ble faktisk etter hvert så flinke til å produsere ektoplasma at tydelige ansikter kunne skjelnes i massen. Etter Arthur Conan Doyles død i 1930 dukker forfatteren særlig mye opp på ektoplasmaen i flere av bildene til T.G. Hamilton.

Share this:
Share this page via Email Share this page via Stumble Upon Share this page via Digg this Share this page via Facebook Share this page via Twitter

Tags: , , , , , , , , , , , ,

Comments are closed.